Postkort fra reisens slutt

 

Ikke før har jeg klatret ned
fra fjellet

og funnet roen i dalen
leter jeg etter et nytt
å bestige

Fjellet er i meg nå
Er en del av meg nå
Er i kroppen min

I hvert skritt som lå foran meg
Og hvert skritt jeg etterlot bak meg

*

Hvorfor klatre et fjell?
– For å komme opp
Og når du har gjort det?
– Klatre ned igjen
Og når du er nede?
– Finne et nytt fjell å drømme om
Og gjøre den drømmen til virkelighet

Fjellene inne i meg
kan være vel så høye og harde
som de utenfor

 

*

 

Fredrik Hossmann

(30/30)

En bønn om kjærlighet

 

Jeg ønsker oss all den kjærlighet
vi kan gi og ta i mot

enten den er med oss
eller med andre

 
*

 
Jeg ønsker at vår kjærlighet kan sees,
like mye av oss
som av alle andre omkring oss

at våre liv leves i kjærlighet
og at kjærlighet leves i våre liv

At de veves sammen til et bilde
som vi er en del av

Slik vi leves sammen til et liv
som de er deler av

 
*

 
Jeg ønsker å leve med et åpent hjerte,
at det ikke er innviklet å komme inn

og at det ikke er kronglete å slippe ut igjen
om noen ønsker

 
*

 
Jeg ønsker at våre forhold er et fristed
som beskytter all vår sårbarhet /og lengsel

Fra brennende kulde
og frysende hete

Fra likegyldig intensitet
og intens likegyldighet

 
*

 
Jeg ønsker å drømme min kjærlighet

sammen med deg
sammen med andre

la trådene veve seg inn
og ut av hverandre

møte hverandre

i stadig nye kombinasjoner
av variasjon og stabilitet

uten at vi lukker hverandre ute
eller stenger hverandre inne

 
*

 
Jeg ønsker at vår kjærlighet er et nettverk
av elskende mennesker
knyttet sammen med
andre elskende mennesker

som igjen er knyttet sammen i andre nettverk
og relasjoner
jeg ikke kan ha oversikt over
til siste kjærtegn

 
*

 
Jeg ønsker å kjenne ekkoet av min kjærtegn
komme tilbake fra de menneskene vi omgir oss med,
når jeg venter det minst,
slik også kjærtegn jeg har mottatt for lenge siden
eller ganske nylig får nytt liv når vi elsker hverandre.

 
*

 
Jeg ønsker å høre de navn
som tilhører de du elsker
eller har elsket
eller ennå ikke har elsket
uten å flykte eller å fornekte dem

jeg takker alle
som har ført deg mot meg

slik alle jeg har elsket underveis
har ført meg mot deg

Kanskje møtes vi, kanskje ikke

Jeg ønsker å møte dem med respekt,
for de er en del av deg,
slik du er en del av dem

 
*

 
Jeg forventer ikke å elske alle,
slik jeg heller ikke forventer å elskes av alle,
men jeg ønsker at alle elsker noen
og at alle elskes av noen

Jeg ønsker at du skal være
en kjærlighet i mitt liv,
slik jeg ønsker at du også skal være
et liv i min kjærlighet

Slik jeg ønsker å være
et levende i vår kjærlighet,
og en kjærlighet i våre liv.

 
*

 
Jeg slipper deg fri,
slik at du også kan være fri
til å komme tilbake om du ønsker

Jeg ønsker å bli gitt friheten
av å kunne elske andre uten at

sjalusiens grønnøyde monster
skal stirre på oss

gjennom enten våre
eller noen andres øyne

Slipper du meg fri,
vet du at jeg vender tilbake til deg fordi jeg vil,

ikke fordi du holder meg fast.
Og jeg er forberedt på at min plass

ikke er for alltid,
men så lenge vi ønsker oss

 
*

 
Jeg strekker meg
ut mot deg

med en vilje
om å være åpen

i ord, sjel, kropp og hjerte,
i tanker, væren og gjøren

Når vi åpner oss for hverandre
Og fyller hverandre

Når vi er flere
Når vi er en

 
*

 
Jeg vet ikke alltid hvor jeg begynner
og hvor vi slutter

Noen ganger vet jeg ikke hva som er grensene
mellom deg og meg

Og heller ikke hvor grensene går mellom deg
og de andre viktige personene i våre liv

Men sammen kan vi sette rammene
vi ønsker å leve innenfor

og sammen kan vi justere dem
når det trengs

Når rammene blir så store at vi går oss vill
kan vi skrenke dem inn

Når de blir så trange at vi kveles
i dem kan vi åpne dem opp

 
*

 
Jeg trenger mitt rom,
hvor jeg kan være alene med meg selv

og jeg ønsker å gi deg ditt rom
– hvis du ønsker det

Jeg ønsker å komme til deg,
og er forberedt på at du også trenger

din egen tid alene med deg selv
eller med noen andre

 
*

 
Jeg ønsker å gi deg
så klare meldinger jeg kan

men jeg vet at jeg ikke alltid vet
hvor jeg er,

og at jeg tenker at det er i orden
å ikke vite

 
*

 
Vet larven at den skal bli en sommerfugl?
Vet knoppen at den skal bli en blomst?
Vet regnet hvor det skal falle?
Vet kjærligheten hvem den elsker?

 
*

 
Jeg ønsker ikke å forandres,
slik jeg heller ikke ønsker å forandre
deg eller dere som omgir vår kjærlighet

Jeg ønsker heller å la våre forhold
være et åpent rom for forandring,
slik at de har plass og lov til å vokse

Jeg forventer ikke at du skal forbli
den jeg engang møtte,
og jeg ønsker at om du ønsker videre
skal vi forlate hverandre
med all den kjærlighet vi har levd

Og om vi velger å møtes igjen
håper jeg å møte deg som den du er,
ikke den du engang var

Kanskje klarer vi det ikke.
Men kanskje er det likevel et forsøk verd

 
*

 
Jeg ønsker å se på vår kjærlighet
like mye som hva som fikk oss
til å strekke oss mot hverandre,

som hva som fikk oss
til å velge andre veier

Å bedømme en kjærlighet
på alt som gikk galt

er like skjevt som å bare se på det
som er bra med den

 
*

 
Jeg ønsker ikke å være den eneste
som er ansvarlig for din lykke,
akkurat som jeg unner flere gleden
å kunne elske eller elskes av oss
både sammen eller enkeltvis

Jeg ønsker at andre kan også gi deg lykke
og at jeg kan glede meg over at de jeg elsker
også kan elskes av andre
og kan elske andre
uten at kjærligheten til meg
blir mindre verd

Tvert i mot at den får lov
til å vokse gjennom årstidene
som vår, sommer, høst, vinter,

Skifte mellom natt og dag

Bevege seg fritt
mellom demring og skumring

eller slik som ebbe og flo
kommer og går

 
*

 
Jeg ønsker oss all den kjærlighet
vi kan ta i mot og gi

enten det er med oss
eller med andre

den elsker eller elskes

 

*

 

Fredrik Hossmann

(29/30)

 

 

Liv og død

 
Vi lever ikke lenger
Vi dør bare saktere

*

Fredrik Hossmann
(28/30)

Notater underveis

 

«Ingenting har jeg, og det krever tillit. Hva om verden belønnet alle som ingenting ville, ingenting gjorde, ingenting hadde, men som bare var totalt tilstede i den de ikke var, i det de ikke gjorde, i det de ikke hadde. Totalt til stede uten verken begynnelse eller slutt, midte eller omkrets, nå eller da.»

«Jeg løfter mine tomme hender mot deg. Det er ikke noe i dem som hindrer omfavnelsen. Ingen skarpe kanter som kan risse deg opp eller sprekke dine ballonger. Ingen lenker som holder oss fast om vi velger å gå videre, velger å bli eller velger å vende tilbake.»

«Så lenge en av oss er fattig er ingen av oss rike. Rike er vi kun når avstanden mellom den som har mest og den som har minst ikke spiller noen rolle for de valg vi tar. Vi velger fordi vi vil, og ikke fordi en belønning venter på oss etterpå.»

«Jeg teller mine gullmynter. Jeg ser alt jeg ikke rekker å dele før mine dager er talte.»

«Jeg svever over meg selv, iakttar meg selv fra oven, fra mitt fjerde øye, undrer om vi kommer til å kjenne oss igjen når vi møtes på den andre siden av tiden, der vi lever mellom et tikk og et takk som står helt stille, hvor våre kropper ikke lengre begrenser og vi kan blande oss fritt med hverandre og uten hinder legge våre tanker ømt i hverandres tanker.»

«Nærhet var aldri så nært før som nå og tanken på gullmyntene jeg teller gjør øyeblikket meningsløst. Det er ikke dette jeg vil huskes som om jeg en gang skal huskes.  Ikke som en som talte sine gullmynter på nytt og på nytt.»

«Jeg håper å etterlate meg et tomrom når jeg drar, et tomrom som aller helst forblir åpent, men heller ikke det spiller noen rolle.»

 

*

 

Fredrik Hossmann

(27/30)

 

 

 

 

 

Fattigdomsproblemet

 

Det største
fattigdomsproblemet

i verden
er de rike
*

Fredrik Hossmann
(26/30)

Fattig og rik

 

Den som har nok
er ikke fattig

Den som ikke har nok
er ikke rik

 

 
*

 

Fredrik Hossmann
(25/30)

Foreldre og barn

 

Uten barnet

er det ingen foreldre

 

Uten foreldre

finnes fortsatt

barnet

 

*

 

Fredrik Hossmann

(24/30)

Fragment

 
Filmen jeg ser
er ikke filmen jeg så

Hun jeg elsker
er ikke hun jeg elsket

Ordet jeg skriver
er ikke ordet jeg skrev

Livet jeg lever
er ikke livet jeg levde

 

*

 

Fredrik Hossmann
(23/30)

Notater fra en ennå ulevd død

 

Ingenting av det jeg trodde var sannhet, var virkelig sannhet. Og heller ikke løgnen var sannhet, men noe som til forveksling lignet.  Alt er noe annet enn det ser ut som. Også jeg er en annen enn de trodde jeg var, eller bare lot de som at de ikke visste? De hyllet meg for mitt mot, når alt jeg gjorde var å flykte unna min feighet. De hyllet meg for mine ideer, når alt jeg gjorde var å plukke frem det som andre hadde slengt fra seg. De hyllet meg for min skjønnhet, når alt jeg gjorde var å smøre meg inn med leire og skjære meg så blodet rant.

 

Alle disse dagene som kommer mot meg. Jeg strekker meg mot dem og griper etter dem, men uansett hvordan jeg klamrer, griper, trygler dem fast glipper de unna og lar meg være igjen alene. Jeg er mitt eget fengsel og dette livet er en straff for forbrytelser jeg for lengst har glemt. Eneste håpet er å benådes til døden. Utålmodig venter jeg på at mørket skal senke seg over meg og gi meg hvile.

 

Dødens myke skjellett og menneskets fallende armer. Ingen skrupler holder oss tilbake. Jeg bremser i den hvite snøen. Det er et hulrom der jeg før hadde et hjerte og en betongblokk der jeg før hadde en hjerne. Stillheten gnager på meg og slipper meg ikke ut. De dømte meg til hjerteslag og åndedrett. Jeg er fanget i mitt eget liv, og huden min er min uniform. Jeg er lenket til øyeblikket jeg fødtes, og først når jeg går ut av tiden slipper jeg fri, virkelig fri.

 

*

 

Fredrik Hossmann

(22/30)

Kan du høre at hun skriker?

 

 

Hun velger deg og hun velger meg, og min kjærlighet til dere begge blir ikke mindre av det. Bare sammen med oss kan hun beholde seg selv. I våre mellomrom skapes en sone hvor vi har plass nok. Hun trives her, og hver gang hun krysser grensen bringer hun gaver med seg. Gaver hun selv ikke vet hva er, men som blir til i det øyeblikket vi gjenkjenner det som en gave.

 

Siden vi tre møtte hverandre, ser hun seg selv tydeligere, hvordan hun skifter ettersom hvem hun er sammen med, men også hva som forblir det samme blir tydeligere. Det som ikke lar seg velge bort.

 

Hun frykter at om hun velger en av oss, mister hun seg selv, vet ikke hvordan hun skal beholde både seg selv og en av oss i samme forhold. Det er lettere å være tre. Da kan en av oss forlate rommet uten å føle at vi etterlater noen av oss alene med seg selv og sin ensomhet.

 

Hun sier ikke ja, redd for at hun ikke har styrke til å si nei om det skulle bli nødvendig. Jeg kler meg i litt gråere klær enn jeg ønsker, vet ikke om jeg klarer å trekke meg tilbake om oppmerksomheten hun gir meg skulle bli for stor. Vi snakker litt lavere slik at ikke alt som sies oppfattes tydelig, slik at vi alltid kan omformulere oss om det skulle være nødvendig.

 

Hun ønsker å male byen rød, himmelen grønn og gresset blått, men hun er redd for at også hun kommer til å skifte farve. Hun holder seg tilbake, slik at hvis en av oss kommer for nær, er det ikke hennes feil om det går galt. Hun holder seg nær utgangsdøren slik at hun alltid kan flykte om nødvendig. Hun sitter med ryggen mot veggen slik at hun kan se alle som kommer inn og går ut.

 

Av og til fantaserer hun om å leies naken gjennom gatene med bind for øynene, slik at alle kan se henne, og uten at hun siden vet om de har sett henne. Hun kjenner seg tryggest med seg selv når hun føler skam over seg selv. Hvem ville hun være om hun var stolt? Ikke seg selv. Hennes manglende skam over sin skam er kanskje det eneste hun er virkelig stolt over.

 

Hun lukker øynene. Hun holder seg for ørene. Hun gjør seg klar til å skrike.

 

*

Fredrik Hossmann

(20/30)

Utestengt fra meg selv

 

Hva er de rette klær for angst?
Hva er motehusets svar på panikk?
Hvilket tilbehør matcher hysteri?

Hvordan sminkes et ønske om å flykte bort?
Hvordan kan smerten bli detaljen
som hever helheten i antrekket?
Hvor kan marerittet som ikke slipper
passe inn mellom cocktailglass og nytinte reker?

Svimmelheten over å fortsatt være til
strammer som et feilknyttet slips om halsen
Jeg balanserer på to ben
og har gått meg vill
uten å ta et eneste skritt
verken til høyre eller venstre
innover eller utover
Frem eller tilbake

på catwalken leves et hundeliv
Halsbåndet strammer om halsen
Jo mer jeg trekker, desto mer stritter jeg i mot
Desto mer jeg stritter i mot,
desto mer trekker jeg

til jeg

stenges ute fra meg selv
Nøkkelen smeltes om

til et mellomrom
omgitt av to hjerteslag

stiller de seg foran meg
og tvinger meg mot veggen

*

Fredrik Hossmann
(20/30)

Avskjed

 

Hver avskjed åpner

for et nytt møte

 

og hvert møte

for en ny avskjed

 

*

 

Fredrik Hossmann

(19/30)

 

 

Til og fra

fra de som var med oss
og til de som har gått foran
fra de vi følger etter
og til de som følger oss

fra drømmer om imorgen
til minner om igår
fra en som drar videre
til en som blir igjen

må våre veier bringe oss dit vi skal
også om vi ikke lenger kan gå dem
må våre hus gi oss ly
også når våre kropper ikke lenger finnes

fra dager som har vært
til dager som skal bli
fra år som har gått
til år som kommer
fra før vi ble født
til etter at vi er døde

må vi ha mange år igjen
uten at de skal telles for nøye
må det alltid være en åpen plass
i våre liv for hverandre

*

 

Fredrik Hossmann

(18/30)

Skisser fra et forhold

 

De vanlige ordene stemmer ikke lenger

Stadig dikter vi nye ord for den kjærlighet

vi elsker med hverandre/ Som elsker med oss

 

I begynnelsen forandret den seg stadig

Så forandret vi oss

 

*

 

Vi vandrer i hverandres landskap

Uten kart og kompass

Noen ganger sier vi ord som ikke

hører hjemme i noe språk vi kjenner

 

Vi er i et ikke-forhold

I mangel av et bedre ord

Vi er ikke-kjærester som

ikke-elsker hverandre

 

*

 

Vår ennå navnløse kjærlighet

elskes utenfor de vanlige boksene

for venn eller kjæreste,

elsker og elsket

 

Vi er og ikke er samtidige,

Går det an det da? Spør vi i hverandres ører

Ja og nei, svarer vi i hverandres munn

 

I skumringens demring

Og demrings skumring

Møter vi hverandre i en kjærlighet

Større enn vi er hver for oss

 

*

 

Vår kjærlighet

har flere fingre, flere munner, flere øyne

enn deg og meg til sammen

Vår kjærlighet verken

begynner eller slutter med oss

Den finner sine egne veier

Og vi følger hverandre

Uten å vite hvem som leder

 

*

 

Fredrik Hossmann

(17/30)

Kjærlighetens skumringstime

 

her kan vi være de vi er

Her kan vi velge

og velges av hverandre

uten å måtte velge de andre bort

 

Her i kjærlighetens skumringstime

 

Et sted mellom elskende venn

og vennlig elsker

Mellom fremmede

som har kjent hverandre lenge

 

Og gamle kjenninger

som møtes for første gang

 

Her i kjærlighetens skumringstime

møtes vi mellom grensene

vikler vi oss inn

og ut av hverandre

 

*

 

Fredrik Hossmann

(16/30)