«Tu nombre una flor, página 304, párrafo cuarto»

 
«… Yo canto su nombre – como si fuera una flor – Veo que se esconde detrás de las ramas – tienes miedo de que te voy a estar viendo – tienes miedo de que voy a tocar me mi voz? Que mi soledad pasará a ser atrapados en la suya y que nunca debemos desatar el uno del otro? No pasa nada si nunca nos besamos más – te echo de menos y besar echo de menos – pero no nos debe ser para él – podemos encontrarnos en una espacio y dejar de lado otra vez – … »

Fragmento de «Tu nombre una flor»- página 304, párrafo cuarto, sin embargo, las obras no publicadas de Francesco Falabre, reinterpretados y vivieron por Marianne Moor.

 

«Ditt navn en blomst, side 304, fjerde avsnitt»

 

«…Jeg synger ditt navn – som om det var en blomst – jeg ser deg gjemme deg bak grenene – er du redd for at jeg skal se deg – er du redd for at jeg skal røre deg meg stemmen min? At min ensomhet skal hekte seg fast i din og at vi aldri skal slippe løs fra hverandre? Det er i orden om vi aldri kysser mer – jeg savner deg og jeg savner å kysse – men det må ikke være oss for det – vi kan møtes i et mellomrom og slippe taket i hverandre en gang til – …»

Fragment fra «ditt navn en blomst» – side 304, fjerde avsnitt, ennå ikke utgitte verker av Francesco Falabre, gjendiktet og levd av Marianne Moor.

 

«Your name a flower – page 304, paragraph four»

 

«… I sing your name – as if it were a flower – I see you hiding behind branches – are you afraid that I will be seeing you – are you afraid that I’ll touch you with my voice? That my loneliness shall become caught up in yours and we never will let go of each other? it’s okay if we never kiss again – I miss you and I miss kissing – but it must not become us for it to worth the while – we can meet in a space between and let go of each other once again – … »

Fragment from «your name a flower» – page 304, paragraph four, yet unpublished works by Francesco Falabre, reinterpreted and lived by Marianne Moor.

*

Fredrik Hossmann
(28/30)

Advertisements

Notater underveis

 

«Ingenting har jeg, og det krever tillit. Hva om verden belønnet alle som ingenting ville, ingenting gjorde, ingenting hadde, men som bare var totalt tilstede i den de ikke var, i det de ikke gjorde, i det de ikke hadde. Totalt til stede uten verken begynnelse eller slutt, midte eller omkrets, nå eller da.»

«Jeg løfter mine tomme hender mot deg. Det er ikke noe i dem som hindrer omfavnelsen. Ingen skarpe kanter som kan risse deg opp eller sprekke dine ballonger. Ingen lenker som holder oss fast om vi velger å gå videre, velger å bli eller velger å vende tilbake.»

«Så lenge en av oss er fattig er ingen av oss rike. Rike er vi kun når avstanden mellom den som har mest og den som har minst ikke spiller noen rolle for de valg vi tar. Vi velger fordi vi vil, og ikke fordi en belønning venter på oss etterpå.»

«Jeg teller mine gullmynter. Jeg ser alt jeg ikke rekker å dele før mine dager er talte.»

«Jeg svever over meg selv, iakttar meg selv fra oven, fra mitt fjerde øye, undrer om vi kommer til å kjenne oss igjen når vi møtes på den andre siden av tiden, der vi lever mellom et tikk og et takk som står helt stille, hvor våre kropper ikke lengre begrenser og vi kan blande oss fritt med hverandre og uten hinder legge våre tanker ømt i hverandres tanker.»

«Nærhet var aldri så nært før som nå og tanken på gullmyntene jeg teller gjør øyeblikket meningsløst. Det er ikke dette jeg vil huskes som om jeg en gang skal huskes.  Ikke som en som talte sine gullmynter på nytt og på nytt.»

«Jeg håper å etterlate meg et tomrom når jeg drar, et tomrom som aller helst forblir åpent, men heller ikke det spiller noen rolle.»

 

*

 

Fredrik Hossmann

(27/30)

 

 

 

 

 

Notater fra en ennå ulevd død

 

Ingenting av det jeg trodde var sannhet, var virkelig sannhet. Og heller ikke løgnen var sannhet, men noe som til forveksling lignet.  Alt er noe annet enn det ser ut som. Også jeg er en annen enn de trodde jeg var, eller bare lot de som at de ikke visste? De hyllet meg for mitt mot, når alt jeg gjorde var å flykte unna min feighet. De hyllet meg for mine ideer, når alt jeg gjorde var å plukke frem det som andre hadde slengt fra seg. De hyllet meg for min skjønnhet, når alt jeg gjorde var å smøre meg inn med leire og skjære meg så blodet rant.

 

Alle disse dagene som kommer mot meg. Jeg strekker meg mot dem og griper etter dem, men uansett hvordan jeg klamrer, griper, trygler dem fast glipper de unna og lar meg være igjen alene. Jeg er mitt eget fengsel og dette livet er en straff for forbrytelser jeg for lengst har glemt. Eneste håpet er å benådes til døden. Utålmodig venter jeg på at mørket skal senke seg over meg og gi meg hvile.

 

Dødens myke skjellett og menneskets fallende armer. Ingen skrupler holder oss tilbake. Jeg bremser i den hvite snøen. Det er et hulrom der jeg før hadde et hjerte og en betongblokk der jeg før hadde en hjerne. Stillheten gnager på meg og slipper meg ikke ut. De dømte meg til hjerteslag og åndedrett. Jeg er fanget i mitt eget liv, og huden min er min uniform. Jeg er lenket til øyeblikket jeg fødtes, og først når jeg går ut av tiden slipper jeg fri, virkelig fri.

 

*

 

Fredrik Hossmann

(22/30)

Kan du høre at hun skriker?

 

 

Hun velger deg og hun velger meg, og min kjærlighet til dere begge blir ikke mindre av det. Bare sammen med oss kan hun beholde seg selv. I våre mellomrom skapes en sone hvor vi har plass nok. Hun trives her, og hver gang hun krysser grensen bringer hun gaver med seg. Gaver hun selv ikke vet hva er, men som blir til i det øyeblikket vi gjenkjenner det som en gave.

 

Siden vi tre møtte hverandre, ser hun seg selv tydeligere, hvordan hun skifter ettersom hvem hun er sammen med, men også hva som forblir det samme blir tydeligere. Det som ikke lar seg velge bort.

 

Hun frykter at om hun velger en av oss, mister hun seg selv, vet ikke hvordan hun skal beholde både seg selv og en av oss i samme forhold. Det er lettere å være tre. Da kan en av oss forlate rommet uten å føle at vi etterlater noen av oss alene med seg selv og sin ensomhet.

 

Hun sier ikke ja, redd for at hun ikke har styrke til å si nei om det skulle bli nødvendig. Jeg kler meg i litt gråere klær enn jeg ønsker, vet ikke om jeg klarer å trekke meg tilbake om oppmerksomheten hun gir meg skulle bli for stor. Vi snakker litt lavere slik at ikke alt som sies oppfattes tydelig, slik at vi alltid kan omformulere oss om det skulle være nødvendig.

 

Hun ønsker å male byen rød, himmelen grønn og gresset blått, men hun er redd for at også hun kommer til å skifte farve. Hun holder seg tilbake, slik at hvis en av oss kommer for nær, er det ikke hennes feil om det går galt. Hun holder seg nær utgangsdøren slik at hun alltid kan flykte om nødvendig. Hun sitter med ryggen mot veggen slik at hun kan se alle som kommer inn og går ut.

 

Av og til fantaserer hun om å leies naken gjennom gatene med bind for øynene, slik at alle kan se henne, og uten at hun siden vet om de har sett henne. Hun kjenner seg tryggest med seg selv når hun føler skam over seg selv. Hvem ville hun være om hun var stolt? Ikke seg selv. Hennes manglende skam over sin skam er kanskje det eneste hun er virkelig stolt over.

 

Hun lukker øynene. Hun holder seg for ørene. Hun gjør seg klar til å skrike.

 

*

Fredrik Hossmann

(20/30)

3 postkort på vei hjem

 

17 feb 20:51

Storm, kulde, vind, sove, sløve, savn, søvn, stupe, våkne, viril, vill, virrvarr, 18 mars, 29 døgn, evighet, berøring, øyeblikk, sang, stillhet.

18. mars 20:30

Hei Kjæreste! Da er jeg landet i Oslo. Hvis du trenger tid alene skal du få det, men jeg ville sette pris på noen små ord, så kan vi treffes etter påske hvis…

18. mars 20:34

… du vil. Ønsker deg alt godt og ønsker at alt går bra. Kjærlighet, lys, varme, støtte, hjelp, tilstede, savn, vind, sne, styrke, omfavnelse, tid, ro.

 

*

 

Fredrik Hossmann

(15/30)

Alt har sin pris – kommentarer

«Takk for at du deler disse vakre tekstene med oss, Fredrik. Du er en mester til å gi vemoden en betagende poetisk stemme. Også dine interessante innfallsvinkler og originale metaforer varmer mitt leserhjerte. «

«Denne teksten berørte også noe i meg, noen strenger som gjorde at jeg fikk klump i halsen… har gått og fundert over hva det er. Vakkert var et ord som også streifet min pannebrask, men hva er det som er så vakkert med det tragiske liksom? Det er jo et paradoks. Vet at Jan Eggum siterte A.M. Jakobsen`s uttalelse om at melankoli er deilig, den deilige melankolien, men kanskje gripende er et bedre ord. Uansett… takk for nydelig leseropplevelse fra meg også Fredrik, jeg måtte frem med lommetørkle… kan du fatte og begripe… «

«… for what it’s worth… I liked»

(Leserkommentarer)

Alt har sin pris lastes ned ved å klikke på lenken. Åpnes med Adobe Reader.

Last ned e-boken her:

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris (pdf)

Mer om alt har sin pris: her.

*

Alt har sin pris

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris 1.01(pdf)

Alt har sin pris er den andre e-boken utgitt av Fredrik Hossmann. Denne gangen med tekster som ikke har vært utgitt samlet før.

«Hvis du var her nå ville jeg si unnskyld for noe jeg ikke kan unnskylde. Så ville jeg si at jeg ønsker oss all den kjærligheten vi kan få, selv om det ikke er med hverandre vi skal få den.»

Alt har sin pris består av 12 tekster som kretser omkring løgn og sannhet, avskjed og møte, hjelpeløshet og styrke, glemsel og minner, lengselen etter å finne et hjem og drømmen om å finne en kjærlighet som varer.

2844 ord.

Alt har sin pris lastes ned ved å klikke på lenken. Åpnes med Adobe Reader.

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris 1.01(pdf)

Byen uten navn eller hvordan lage verdens beste vafler

Fredrik Hossmann – Byen Uten Navn (pdf)


Byen uten navn – eller hvordan lage verdens beste vafler

ble utgitt første gang i 1996 av BonnierCarlsen, illustrert av Annette Halvorsen. Her blir den gjenutgitt som digital bok, uten illustrasjoner. Teksten er tilpasset det nye formatet, og er tildels skrevet på nytt.

4232 ord.

Omslagsfotoet er av Olav Ljone Skogaas.
Redigert og designet av Konrad Rasmussen.
Takk til Gina Nordvang for god hjelp underveis.

Byen uten navn ble også spilt som teater i 1992:

“…Hymne til vaffelen. Et stykke om ensomhet, om fremmedhat i det store øde landskapet. Øde selv om  landskapet er storbyen… Anslaget er á la filmen “Paris, Texas”…  gir meg en følelse av tomhet, av store åpne sletter…

Fredrik Hossmann har skrevet en tekst med surrealistisk anslag. Men i stedet for å tømme disse elementene for enhver hverdagslig betydning besjeler han dem. Vaffelen – det bankende hjertet og vinflasken som snakker og “drikker meg helt tom” – får historier rundt seg som griper, som gir meg opplevelser. fremmedheten, lengselen, angsten, drømmen blir i Hossmanns framførelse virkelige størrelser. Lavmælt, men kanskje derfor så virkningsfullt…”

(Inger-Margrethe Lunde, Klassekampen, 92)

Den Norske Bokdatabasens omtaler boken slik:

Bokas jeg-person kommer til Byen Uten Navn. Her opplever han de selsomste ting og møter de underligste figurer. Han treffer pappmenneskene, han møter de onde bilene som hersker om natta og de gode som regjerer om dagen, han støter på dvergene som bilene har fortrengt, og han blir kjent med vaffelmannen. De er alle vesener som eksisterer i de viltre drømmene hans.

(© FS Informasjonstjenester)

«Hva kan jeg si, dette var noe med det beste jeg har lest her. Forunderlig vakkert og fantasifult, jeg legger meg flat…gratulerer 🙂 Må lese den en gang til for å assosiere litt. Har denne en dypere mening eller er det bare jeg som leser mellom linjene her?… Wow… hva kan jeg si? Magisk realisme de luxe…»

(Kommentarer, poeten.no)

Byen uten navn kan lastes ned ved å klikke på linken. Leses med Adobe Reader.

Fredrik Hossmann – Byen Uten Navn (pdf)

Den siste natten begynte i går kveld

Denne natten kan da ikke vare evig, sier hun, i morgen stiger solen som alltid før. Men vi har sluttet å høre på henne. Vi hutrer rundt bålet og vet at denne natten tar aldri slutt. Vi forteller hverandre historier og synger våre sanger. Vi er trøtte og vil sove, men ingen av oss vil sovne. Det er ingen morgendag å våkne opp til. Snart er bålet brent ned og vi klynger oss sammen for å holde varmen litt lenger.

Rart å tenke på at sola gikk ned for aller siste gang i går.
Rart å tenke på at den aldri kommer tilbake.

Over oss er stjernene og under oss er jorda som blir kaldere og kaldere og kaldere.

Snart er det ikke mer mat. Snart er det ikke mer drikke.

Bålet blir mindre. Vi flytter oss nærmere. Det er ingenting vi kan gjøre. Det er ingen flere sanger og alle historiene er forlengst fortalt.

Bare tausheten og tomheten er tilbake.

*

Fredrik Hossmann

Den gylne timen

I den timen gull og bly går hver sin vei – når du veies på kjærlighetens vekt og du finnes for lett eller tung. I den timen når kropp og sjel skiller lag og du og deg ikke lenger er den samme. I den timen når masken rives av deg og natten står naken foran deg.

I den gylne timen når dine barn, både de fødte og de ufødte skal dømme deg. I den gylne timen som venter alle et eller annet sted på veien. I den gylne timen når du dømmes til å vandre videre, eller du endelig får lov til å vende hjem.

Hele mitt liv, en lengsel etter å komme hjem.

*

Fredrik Hossmann

Fortsatt mørkt

Enda vi tente alle lys var det fortsatt mørkt inne i oss. Enda vi skrek så høyt vi kunne var det fortsatt stille. Det ble lyst ennå satt vi der i mørket. Det ble morgen ennå var natten i oss.

*

Fredrik Hossmann

Published in: on 3 mai, 2008 at 4:10  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , , , , , , , ,

Den første mann og kvinne

Den første mann satt sammen med den første kvinne. De holdt hverandres hender. Når han så inn i hennes øyne, visste han ikke hva han skulle si. Så han rettet blikket mot nattehimmelen over dem – den var full av stjerner.

Mannen begynte å snakke. Det ene ordet grep det andre, og ordene ble til mennesker og dyr, til fortellinger og eventyr. Alt som han fortalte, glemte han i samme øyeblikk, men kvinnen beholdt historiene i sitt hjerte.

Hver kveld satt de sammen. Han fortalte og hun lyttet, og kroppene deres vokste sammen med ordene.

Etter hvert ble som barna deres ble født fortalte hun dem historiene videre. I hennes munn ble bildene rikere, menneskene og dyrene mer levende – et hav av ord og fortellinger fikk de å vokse opp i.

En gang, mens moren fortalte barna et eventyr, kom mannen forbi. Han stoppet og lyttet til eventyret – og det neste – og det neste.

Senere når mannen og kvinnen satt sammen – slik de engang hadde gjort – og mannen spurte om hun ikke kunne fortelle mer for ham. Så hun fortalte. Historie etter historie. Noen korte, noen lange – noen morsomme og noen triste.

Da hun endelig var ferdig, tiet mannen lenge mens de så opp i stjernehimmelen sammen.

– Hvordan, spurte han henne endelig, – hvordan er det at du kjenner alle disse historiene?

*

Fredrik Hossmann

Tannløs

… også uten tenner kan jeg bite.

*

Fredrik Hossmann

Arret i pannen

Maxime gjorde alt han ville. Fulgte med på hans leker. Ikke fordi hun ikke hadde egne ønsker, men fordi det var godt å overlate seg i hans vilje. Også at hun tok vare på ham, var en del av leken, at han fikk være liten i hennes armer.

Dagene hennes var lysere når han var hos henne. Nettene mindre mørke. Musikken lystigere. Blomstene duftet sterkere. Maxime ble modigere, stilte krav hun ikke visste at hun hadde, åpnet seg opp, ga seg hen til ham slik hun aldri hadde våget før.

Så snørte nettet seg sammen. Maxime (mer…)

6,7 timer i en gate som ikke finnes

Paris finner oss filtret inn i hverandre. Neonreklamen blinker i vinduet, og skyggene våre blander seg av egen vilje. Sukinakis nakenhet gjør deg sjenert. Hun gir deg sine bryster uten forbehold. Gaten vi går i er for liten til å avbildes på kartet. Det morer henne å bo i et hus uten adresse, i en etasje som ikke finnes.

På murene er det malt sommerfugler, så levende at vi hvert øyeblikk kan lette og fly mot Spania eller Marokko. Beruset, uten å ha drukket. Forelsket, men ikke i hverandre.

Tiden strekker seg ut. Hver dag varer en uke. Hver time varer et døgn. Hvert minutt varer 65 sekunder. Ikke bare i dybden, men også i bredden. Sukinaki lokker oss ut på glattisen, og tvinger oss nærmere. Jeg og hun og han. Vi tre. Arm i arm.

Det ligger sigarettsneiper, istykkerrevne aviser og knuste ølflasker på veien hjem til hotellet. Vi vandrer mellom hundeskitt og betrakter dem som en kunstutstilling av Andy Warhol, Claes Oldenburg eller Henry Moore.

Under kjolen har hun ingen truser. Men det er det ingen andre enn jeg og hun og du som vet. Spesielt liker jeg skulpturene som er så glatte at vi kan speile oss i overflaten. Ansiktet hennes fordreid som en ondskapsfull Macbeth og han ligner Jack Nicholson i The Shining.

Gaten finnes ikke, og taksameteret er forlengst skrudd av. Neonreklamen har sluknet og tiden lar oss være alene, ennå en stund.

*

Fredrik Hossmann

Published in: on 11 februar, 2008 at 21:55  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , ,