Fødselsgraven

 

Du og jeg og han og henne i den samme grav

 

I den graven vi skal fødes ut av

og leve våre liv som oldinger

på vei mot ungdommens kilde

før vi på ny klatrer inn i vår mors mage

 

Inn i det universet som lever inne i henne

 

Der vi skal bli stadig mindre

til vi er absolutt usynlige

for det nakne øye,

 

men at vi ikke kan sees

betyr ikke at vi ikke finnes,

der vi faller mellom stjernene

 

*
Fredrik Hossmann (6/30)

Reklamer

Notater fra en ennå ulevd død

 

Ingenting av det jeg trodde var sannhet, var virkelig sannhet. Og heller ikke løgnen var sannhet, men noe som til forveksling lignet.  Alt er noe annet enn det ser ut som. Også jeg er en annen enn de trodde jeg var, eller bare lot de som at de ikke visste? De hyllet meg for mitt mot, når alt jeg gjorde var å flykte unna min feighet. De hyllet meg for mine ideer, når alt jeg gjorde var å plukke frem det som andre hadde slengt fra seg. De hyllet meg for min skjønnhet, når alt jeg gjorde var å smøre meg inn med leire og skjære meg så blodet rant.

 

Alle disse dagene som kommer mot meg. Jeg strekker meg mot dem og griper etter dem, men uansett hvordan jeg klamrer, griper, trygler dem fast glipper de unna og lar meg være igjen alene. Jeg er mitt eget fengsel og dette livet er en straff for forbrytelser jeg for lengst har glemt. Eneste håpet er å benådes til døden. Utålmodig venter jeg på at mørket skal senke seg over meg og gi meg hvile.

 

Dødens myke skjellett og menneskets fallende armer. Ingen skrupler holder oss tilbake. Jeg bremser i den hvite snøen. Det er et hulrom der jeg før hadde et hjerte og en betongblokk der jeg før hadde en hjerne. Stillheten gnager på meg og slipper meg ikke ut. De dømte meg til hjerteslag og åndedrett. Jeg er fanget i mitt eget liv, og huden min er min uniform. Jeg er lenket til øyeblikket jeg fødtes, og først når jeg går ut av tiden slipper jeg fri, virkelig fri.

 

*

 

Fredrik Hossmann

(22/30)

Til og fra

fra de som var med oss
og til de som har gått foran
fra de vi følger etter
og til de som følger oss

fra drømmer om imorgen
til minner om igår
fra en som drar videre
til en som blir igjen

må våre veier bringe oss dit vi skal
også om vi ikke lenger kan gå dem
må våre hus gi oss ly
også når våre kropper ikke lenger finnes

fra dager som har vært
til dager som skal bli
fra år som har gått
til år som kommer
fra før vi ble født
til etter at vi er døde

må vi ha mange år igjen
uten at de skal telles for nøye
må det alltid være en åpen plass
i våre liv for hverandre

*

 

Fredrik Hossmann

(18/30)

Knivblikk

 

Samme hvor mye vi prøver
blir øynene våre til kniver
hendene til jernstenger
kroppen til et kvelertak

Jeg kan ikke la være å drepe oss

og

jeg kan ikke la være
å føde oss tilbake til livet
uansett hvor mye jeg ikke ønsker

Skrittene våre bort fra oss
bare fører meg tilbake til vi endelig
møtes igjen

Dørene lukkes bak oss
nøkkelen kastes i elven

blir øynene vi endelig åpner
forteller oss hvor mye vi har savnet oss

og

dansen begynner på nytt
Skyver oss nærmere stupet for hvert trinn
hvert forsøk på å holde hverandre fast
blir en bønn om å slippe taket

Og når taket endelig slipper og hopper utfor kanten
føles ingen smerte / bare sorg over at det ikke er vi
som snart treffer bakken / langt der nede

Følelsen av retning forsvinner

faller oppover gjennom skyene
kolliderer mot den svarte kanten

Med åpne øyne møtes våre knivblikk
de stikker oss tilbake til deg og meg

ennå en stund

 
*

 

Fredrik Hossmann
(13/30)