«Tu nombre una flor, página 304, párrafo cuarto»

 
«… Yo canto su nombre – como si fuera una flor – Veo que se esconde detrás de las ramas – tienes miedo de que te voy a estar viendo – tienes miedo de que voy a tocar me mi voz? Que mi soledad pasará a ser atrapados en la suya y que nunca debemos desatar el uno del otro? No pasa nada si nunca nos besamos más – te echo de menos y besar echo de menos – pero no nos debe ser para él – podemos encontrarnos en una espacio y dejar de lado otra vez – … »

Fragmento de «Tu nombre una flor»- página 304, párrafo cuarto, sin embargo, las obras no publicadas de Francesco Falabre, reinterpretados y vivieron por Marianne Moor.

 

«Ditt navn en blomst, side 304, fjerde avsnitt»

 

«…Jeg synger ditt navn – som om det var en blomst – jeg ser deg gjemme deg bak grenene – er du redd for at jeg skal se deg – er du redd for at jeg skal røre deg meg stemmen min? At min ensomhet skal hekte seg fast i din og at vi aldri skal slippe løs fra hverandre? Det er i orden om vi aldri kysser mer – jeg savner deg og jeg savner å kysse – men det må ikke være oss for det – vi kan møtes i et mellomrom og slippe taket i hverandre en gang til – …»

Fragment fra «ditt navn en blomst» – side 304, fjerde avsnitt, ennå ikke utgitte verker av Francesco Falabre, gjendiktet og levd av Marianne Moor.

 

«Your name a flower – page 304, paragraph four»

 

«… I sing your name – as if it were a flower – I see you hiding behind branches – are you afraid that I will be seeing you – are you afraid that I’ll touch you with my voice? That my loneliness shall become caught up in yours and we never will let go of each other? it’s okay if we never kiss again – I miss you and I miss kissing – but it must not become us for it to worth the while – we can meet in a space between and let go of each other once again – … »

Fragment from «your name a flower» – page 304, paragraph four, yet unpublished works by Francesco Falabre, reinterpreted and lived by Marianne Moor.

*

Fredrik Hossmann
(28/30)

Reklamer

Notater underveis

 

«Ingenting har jeg, og det krever tillit. Hva om verden belønnet alle som ingenting ville, ingenting gjorde, ingenting hadde, men som bare var totalt tilstede i den de ikke var, i det de ikke gjorde, i det de ikke hadde. Totalt til stede uten verken begynnelse eller slutt, midte eller omkrets, nå eller da.»

«Jeg løfter mine tomme hender mot deg. Det er ikke noe i dem som hindrer omfavnelsen. Ingen skarpe kanter som kan risse deg opp eller sprekke dine ballonger. Ingen lenker som holder oss fast om vi velger å gå videre, velger å bli eller velger å vende tilbake.»

«Så lenge en av oss er fattig er ingen av oss rike. Rike er vi kun når avstanden mellom den som har mest og den som har minst ikke spiller noen rolle for de valg vi tar. Vi velger fordi vi vil, og ikke fordi en belønning venter på oss etterpå.»

«Jeg teller mine gullmynter. Jeg ser alt jeg ikke rekker å dele før mine dager er talte.»

«Jeg svever over meg selv, iakttar meg selv fra oven, fra mitt fjerde øye, undrer om vi kommer til å kjenne oss igjen når vi møtes på den andre siden av tiden, der vi lever mellom et tikk og et takk som står helt stille, hvor våre kropper ikke lengre begrenser og vi kan blande oss fritt med hverandre og uten hinder legge våre tanker ømt i hverandres tanker.»

«Nærhet var aldri så nært før som nå og tanken på gullmyntene jeg teller gjør øyeblikket meningsløst. Det er ikke dette jeg vil huskes som om jeg en gang skal huskes.  Ikke som en som talte sine gullmynter på nytt og på nytt.»

«Jeg håper å etterlate meg et tomrom når jeg drar, et tomrom som aller helst forblir åpent, men heller ikke det spiller noen rolle.»

 

*

 

Fredrik Hossmann

(27/30)

 

 

 

 

 

Notater fra en ennå ulevd død

 

Ingenting av det jeg trodde var sannhet, var virkelig sannhet. Og heller ikke løgnen var sannhet, men noe som til forveksling lignet.  Alt er noe annet enn det ser ut som. Også jeg er en annen enn de trodde jeg var, eller bare lot de som at de ikke visste? De hyllet meg for mitt mot, når alt jeg gjorde var å flykte unna min feighet. De hyllet meg for mine ideer, når alt jeg gjorde var å plukke frem det som andre hadde slengt fra seg. De hyllet meg for min skjønnhet, når alt jeg gjorde var å smøre meg inn med leire og skjære meg så blodet rant.

 

Alle disse dagene som kommer mot meg. Jeg strekker meg mot dem og griper etter dem, men uansett hvordan jeg klamrer, griper, trygler dem fast glipper de unna og lar meg være igjen alene. Jeg er mitt eget fengsel og dette livet er en straff for forbrytelser jeg for lengst har glemt. Eneste håpet er å benådes til døden. Utålmodig venter jeg på at mørket skal senke seg over meg og gi meg hvile.

 

Dødens myke skjellett og menneskets fallende armer. Ingen skrupler holder oss tilbake. Jeg bremser i den hvite snøen. Det er et hulrom der jeg før hadde et hjerte og en betongblokk der jeg før hadde en hjerne. Stillheten gnager på meg og slipper meg ikke ut. De dømte meg til hjerteslag og åndedrett. Jeg er fanget i mitt eget liv, og huden min er min uniform. Jeg er lenket til øyeblikket jeg fødtes, og først når jeg går ut av tiden slipper jeg fri, virkelig fri.

 

*

 

Fredrik Hossmann

(22/30)

Kan du høre at hun skriker?

 

 

Hun velger deg og hun velger meg, og min kjærlighet til dere begge blir ikke mindre av det. Bare sammen med oss kan hun beholde seg selv. I våre mellomrom skapes en sone hvor vi har plass nok. Hun trives her, og hver gang hun krysser grensen bringer hun gaver med seg. Gaver hun selv ikke vet hva er, men som blir til i det øyeblikket vi gjenkjenner det som en gave.

 

Siden vi tre møtte hverandre, ser hun seg selv tydeligere, hvordan hun skifter ettersom hvem hun er sammen med, men også hva som forblir det samme blir tydeligere. Det som ikke lar seg velge bort.

 

Hun frykter at om hun velger en av oss, mister hun seg selv, vet ikke hvordan hun skal beholde både seg selv og en av oss i samme forhold. Det er lettere å være tre. Da kan en av oss forlate rommet uten å føle at vi etterlater noen av oss alene med seg selv og sin ensomhet.

 

Hun sier ikke ja, redd for at hun ikke har styrke til å si nei om det skulle bli nødvendig. Jeg kler meg i litt gråere klær enn jeg ønsker, vet ikke om jeg klarer å trekke meg tilbake om oppmerksomheten hun gir meg skulle bli for stor. Vi snakker litt lavere slik at ikke alt som sies oppfattes tydelig, slik at vi alltid kan omformulere oss om det skulle være nødvendig.

 

Hun ønsker å male byen rød, himmelen grønn og gresset blått, men hun er redd for at også hun kommer til å skifte farve. Hun holder seg tilbake, slik at hvis en av oss kommer for nær, er det ikke hennes feil om det går galt. Hun holder seg nær utgangsdøren slik at hun alltid kan flykte om nødvendig. Hun sitter med ryggen mot veggen slik at hun kan se alle som kommer inn og går ut.

 

Av og til fantaserer hun om å leies naken gjennom gatene med bind for øynene, slik at alle kan se henne, og uten at hun siden vet om de har sett henne. Hun kjenner seg tryggest med seg selv når hun føler skam over seg selv. Hvem ville hun være om hun var stolt? Ikke seg selv. Hennes manglende skam over sin skam er kanskje det eneste hun er virkelig stolt over.

 

Hun lukker øynene. Hun holder seg for ørene. Hun gjør seg klar til å skrike.

 

*

Fredrik Hossmann

(20/30)

Arret i pannen

Maxime gjorde alt han ville. Fulgte med på hans leker. Ikke fordi hun ikke hadde egne ønsker, men fordi det var godt å overlate seg i hans vilje. Også at hun tok vare på ham, var en del av leken, at han fikk være liten i hennes armer.

Dagene hennes var lysere når han var hos henne. Nettene mindre mørke. Musikken lystigere. Blomstene duftet sterkere. Maxime ble modigere, stilte krav hun ikke visste at hun hadde, åpnet seg opp, ga seg hen til ham slik hun aldri hadde våget før.

Så snørte nettet seg sammen. Maxime (mer…)