Utenfor muren

 

 

Om jeg dør her på jorden gjør ingenting

Den meg som virkelig er meg

 

bak dette skallet av en hud jeg bærer

skal leve videre i en ny kropp

 

og inne i den venter en ny kropp

på å trenge seg ut i en ny frihet

 

Men utenfor muren

venter en ny mur

 

*

Fredrik Hossmann (1/30) 

Advertisements

Notater underveis

 

«Ingenting har jeg, og det krever tillit. Hva om verden belønnet alle som ingenting ville, ingenting gjorde, ingenting hadde, men som bare var totalt tilstede i den de ikke var, i det de ikke gjorde, i det de ikke hadde. Totalt til stede uten verken begynnelse eller slutt, midte eller omkrets, nå eller da.»

«Jeg løfter mine tomme hender mot deg. Det er ikke noe i dem som hindrer omfavnelsen. Ingen skarpe kanter som kan risse deg opp eller sprekke dine ballonger. Ingen lenker som holder oss fast om vi velger å gå videre, velger å bli eller velger å vende tilbake.»

«Så lenge en av oss er fattig er ingen av oss rike. Rike er vi kun når avstanden mellom den som har mest og den som har minst ikke spiller noen rolle for de valg vi tar. Vi velger fordi vi vil, og ikke fordi en belønning venter på oss etterpå.»

«Jeg teller mine gullmynter. Jeg ser alt jeg ikke rekker å dele før mine dager er talte.»

«Jeg svever over meg selv, iakttar meg selv fra oven, fra mitt fjerde øye, undrer om vi kommer til å kjenne oss igjen når vi møtes på den andre siden av tiden, der vi lever mellom et tikk og et takk som står helt stille, hvor våre kropper ikke lengre begrenser og vi kan blande oss fritt med hverandre og uten hinder legge våre tanker ømt i hverandres tanker.»

«Nærhet var aldri så nært før som nå og tanken på gullmyntene jeg teller gjør øyeblikket meningsløst. Det er ikke dette jeg vil huskes som om jeg en gang skal huskes.  Ikke som en som talte sine gullmynter på nytt og på nytt.»

«Jeg håper å etterlate meg et tomrom når jeg drar, et tomrom som aller helst forblir åpent, men heller ikke det spiller noen rolle.»

 

*

 

Fredrik Hossmann

(27/30)

 

 

 

 

 

Fattigdomsproblemet

 

Det største
fattigdomsproblemet

i verden
er de rike
*

Fredrik Hossmann
(26/30)

Foreldre og barn

 

Uten barnet

er det ingen foreldre

 

Uten foreldre

finnes fortsatt

barnet

 

*

 

Fredrik Hossmann

(24/30)

Fragment

 
Filmen jeg ser
er ikke filmen jeg så

Hun jeg elsker
er ikke hun jeg elsket

Ordet jeg skriver
er ikke ordet jeg skrev

Livet jeg lever
er ikke livet jeg levde

 

*

 

Fredrik Hossmann
(23/30)

Notater fra en ennå ulevd død

 

Ingenting av det jeg trodde var sannhet, var virkelig sannhet. Og heller ikke løgnen var sannhet, men noe som til forveksling lignet.  Alt er noe annet enn det ser ut som. Også jeg er en annen enn de trodde jeg var, eller bare lot de som at de ikke visste? De hyllet meg for mitt mot, når alt jeg gjorde var å flykte unna min feighet. De hyllet meg for mine ideer, når alt jeg gjorde var å plukke frem det som andre hadde slengt fra seg. De hyllet meg for min skjønnhet, når alt jeg gjorde var å smøre meg inn med leire og skjære meg så blodet rant.

 

Alle disse dagene som kommer mot meg. Jeg strekker meg mot dem og griper etter dem, men uansett hvordan jeg klamrer, griper, trygler dem fast glipper de unna og lar meg være igjen alene. Jeg er mitt eget fengsel og dette livet er en straff for forbrytelser jeg for lengst har glemt. Eneste håpet er å benådes til døden. Utålmodig venter jeg på at mørket skal senke seg over meg og gi meg hvile.

 

Dødens myke skjellett og menneskets fallende armer. Ingen skrupler holder oss tilbake. Jeg bremser i den hvite snøen. Det er et hulrom der jeg før hadde et hjerte og en betongblokk der jeg før hadde en hjerne. Stillheten gnager på meg og slipper meg ikke ut. De dømte meg til hjerteslag og åndedrett. Jeg er fanget i mitt eget liv, og huden min er min uniform. Jeg er lenket til øyeblikket jeg fødtes, og først når jeg går ut av tiden slipper jeg fri, virkelig fri.

 

*

 

Fredrik Hossmann

(22/30)

Kan du høre at hun skriker?

 

 

Hun velger deg og hun velger meg, og min kjærlighet til dere begge blir ikke mindre av det. Bare sammen med oss kan hun beholde seg selv. I våre mellomrom skapes en sone hvor vi har plass nok. Hun trives her, og hver gang hun krysser grensen bringer hun gaver med seg. Gaver hun selv ikke vet hva er, men som blir til i det øyeblikket vi gjenkjenner det som en gave.

 

Siden vi tre møtte hverandre, ser hun seg selv tydeligere, hvordan hun skifter ettersom hvem hun er sammen med, men også hva som forblir det samme blir tydeligere. Det som ikke lar seg velge bort.

 

Hun frykter at om hun velger en av oss, mister hun seg selv, vet ikke hvordan hun skal beholde både seg selv og en av oss i samme forhold. Det er lettere å være tre. Da kan en av oss forlate rommet uten å føle at vi etterlater noen av oss alene med seg selv og sin ensomhet.

 

Hun sier ikke ja, redd for at hun ikke har styrke til å si nei om det skulle bli nødvendig. Jeg kler meg i litt gråere klær enn jeg ønsker, vet ikke om jeg klarer å trekke meg tilbake om oppmerksomheten hun gir meg skulle bli for stor. Vi snakker litt lavere slik at ikke alt som sies oppfattes tydelig, slik at vi alltid kan omformulere oss om det skulle være nødvendig.

 

Hun ønsker å male byen rød, himmelen grønn og gresset blått, men hun er redd for at også hun kommer til å skifte farve. Hun holder seg tilbake, slik at hvis en av oss kommer for nær, er det ikke hennes feil om det går galt. Hun holder seg nær utgangsdøren slik at hun alltid kan flykte om nødvendig. Hun sitter med ryggen mot veggen slik at hun kan se alle som kommer inn og går ut.

 

Av og til fantaserer hun om å leies naken gjennom gatene med bind for øynene, slik at alle kan se henne, og uten at hun siden vet om de har sett henne. Hun kjenner seg tryggest med seg selv når hun føler skam over seg selv. Hvem ville hun være om hun var stolt? Ikke seg selv. Hennes manglende skam over sin skam er kanskje det eneste hun er virkelig stolt over.

 

Hun lukker øynene. Hun holder seg for ørene. Hun gjør seg klar til å skrike.

 

*

Fredrik Hossmann

(20/30)

Utestengt fra meg selv

 

Hva er de rette klær for angst?
Hva er motehusets svar på panikk?
Hvilket tilbehør matcher hysteri?

Hvordan sminkes et ønske om å flykte bort?
Hvordan kan smerten bli detaljen
som hever helheten i antrekket?
Hvor kan marerittet som ikke slipper
passe inn mellom cocktailglass og nytinte reker?

Svimmelheten over å fortsatt være til
strammer som et feilknyttet slips om halsen
Jeg balanserer på to ben
og har gått meg vill
uten å ta et eneste skritt
verken til høyre eller venstre
innover eller utover
Frem eller tilbake

på catwalken leves et hundeliv
Halsbåndet strammer om halsen
Jo mer jeg trekker, desto mer stritter jeg i mot
Desto mer jeg stritter i mot,
desto mer trekker jeg

til jeg

stenges ute fra meg selv
Nøkkelen smeltes om

til et mellomrom
omgitt av to hjerteslag

stiller de seg foran meg
og tvinger meg mot veggen

*

Fredrik Hossmann
(20/30)

Avskjed

 

Hver avskjed åpner

for et nytt møte

 

og hvert møte

for en ny avskjed

 

*

 

Fredrik Hossmann

(19/30)

 

 

Til og fra

fra de som var med oss
og til de som har gått foran
fra de vi følger etter
og til de som følger oss

fra drømmer om imorgen
til minner om igår
fra en som drar videre
til en som blir igjen

må våre veier bringe oss dit vi skal
også om vi ikke lenger kan gå dem
må våre hus gi oss ly
også når våre kropper ikke lenger finnes

fra dager som har vært
til dager som skal bli
fra år som har gått
til år som kommer
fra før vi ble født
til etter at vi er døde

må vi ha mange år igjen
uten at de skal telles for nøye
må det alltid være en åpen plass
i våre liv for hverandre

*

 

Fredrik Hossmann

(18/30)

Skisser fra et forhold

 

De vanlige ordene stemmer ikke lenger

Stadig dikter vi nye ord for den kjærlighet

vi elsker med hverandre/ Som elsker med oss

 

I begynnelsen forandret den seg stadig

Så forandret vi oss

 

*

 

Vi vandrer i hverandres landskap

Uten kart og kompass

Noen ganger sier vi ord som ikke

hører hjemme i noe språk vi kjenner

 

Vi er i et ikke-forhold

I mangel av et bedre ord

Vi er ikke-kjærester som

ikke-elsker hverandre

 

*

 

Vår ennå navnløse kjærlighet

elskes utenfor de vanlige boksene

for venn eller kjæreste,

elsker og elsket

 

Vi er og ikke er samtidige,

Går det an det da? Spør vi i hverandres ører

Ja og nei, svarer vi i hverandres munn

 

I skumringens demring

Og demrings skumring

Møter vi hverandre i en kjærlighet

Større enn vi er hver for oss

 

*

 

Vår kjærlighet

har flere fingre, flere munner, flere øyne

enn deg og meg til sammen

Vår kjærlighet verken

begynner eller slutter med oss

Den finner sine egne veier

Og vi følger hverandre

Uten å vite hvem som leder

 

*

 

Fredrik Hossmann

(17/30)

Kjærlighetens skumringstime

 

her kan vi være de vi er

Her kan vi velge

og velges av hverandre

uten å måtte velge de andre bort

 

Her i kjærlighetens skumringstime

 

Et sted mellom elskende venn

og vennlig elsker

Mellom fremmede

som har kjent hverandre lenge

 

Og gamle kjenninger

som møtes for første gang

 

Her i kjærlighetens skumringstime

møtes vi mellom grensene

vikler vi oss inn

og ut av hverandre

 

*

 

Fredrik Hossmann

(16/30)

3 postkort på vei hjem

 

17 feb 20:51

Storm, kulde, vind, sove, sløve, savn, søvn, stupe, våkne, viril, vill, virrvarr, 18 mars, 29 døgn, evighet, berøring, øyeblikk, sang, stillhet.

18. mars 20:30

Hei Kjæreste! Da er jeg landet i Oslo. Hvis du trenger tid alene skal du få det, men jeg ville sette pris på noen små ord, så kan vi treffes etter påske hvis…

18. mars 20:34

… du vil. Ønsker deg alt godt og ønsker at alt går bra. Kjærlighet, lys, varme, støtte, hjelp, tilstede, savn, vind, sne, styrke, omfavnelse, tid, ro.

 

*

 

Fredrik Hossmann

(15/30)

Møte

 

Vi møter oss selv

i de andre

 

slik de andre

møter seg selv i oss

 

*

 

Fredrik Hossmann

(14/30)

Knivblikk

 

Samme hvor mye vi prøver
blir øynene våre til kniver
hendene til jernstenger
kroppen til et kvelertak

Jeg kan ikke la være å drepe oss

og

jeg kan ikke la være
å føde oss tilbake til livet
uansett hvor mye jeg ikke ønsker

Skrittene våre bort fra oss
bare fører meg tilbake til vi endelig
møtes igjen

Dørene lukkes bak oss
nøkkelen kastes i elven

blir øynene vi endelig åpner
forteller oss hvor mye vi har savnet oss

og

dansen begynner på nytt
Skyver oss nærmere stupet for hvert trinn
hvert forsøk på å holde hverandre fast
blir en bønn om å slippe taket

Og når taket endelig slipper og hopper utfor kanten
føles ingen smerte / bare sorg over at det ikke er vi
som snart treffer bakken / langt der nede

Følelsen av retning forsvinner

faller oppover gjennom skyene
kolliderer mot den svarte kanten

Med åpne øyne møtes våre knivblikk
de stikker oss tilbake til deg og meg

ennå en stund

 
*

 

Fredrik Hossmann
(13/30)