Cinema Paradiso

 

Sitter i salen og ser på filmen om mitt liv

 

Hvem er det jeg er nå?

Hvem er det som spiller meg?

Og hvem er det som

jeg synes å gjenkjenne i mine medspillere?

 

Sitter i salen, blant utallige variasjoner av meg selv

 

Meg selv som mann, meg selv som kvinne

meg selv som ung og meg selv som gammel

meg selv som bitter og innelukket

Meg selv som lykkelig og utadvendt

Meg selv som idealist og kyniker

i utallige adskilte personer

 

Så mange av meg det er,

tenker jeg og vender tilbake til lerretet

 

Hender glir inn i hender

både på lerret og i sal

 

Vi omfavner oss

Men kysser hverandre

 

*
Fredrik Hossmann (17/30)

 

30 dager, 30 dikt finner du her

Facebook gruppen finner du her

 

 

Reklamer

Grensene

  

 

mellom jeg og meg, mellom

vi og oss, mellom de

og dem, finnes ikke lenger

 

Også grensen mellom lerret og sal

går i oppløsning

 

slik som da filmen ble laget

 

øyeblikket fanget evigheten

eller er det evigheten

 

som fanger øyeblikket?

 

*
Fredrik Hossmann (16/30)

 

Alle diktene så langt i april

 

I samme scene

 

 

Livet er en film, sier du

Filmen er livet, sier jeg

 

Livene våre og filmene vi har sett

og vi vandrer

hånd i hånd i hånd

nedover gatene,

og inn i smugene

 

Musikken svulmer,

og kameraet ser en annen vei

 

Jeg er et kamera, sier jeg

Se på meg, sier du

 

Vi filmer og filmes av hverandre

Ser og blir sett på samme tid

 

Vi blir et liv, vi blir en film

 

noen øyeblikk

ser vi hverandre både

fra utsiden og innsiden

på samme tid

 

Vi er deg og meg, sier jeg

og han og hun, sier du

 

I samme scene, sier vi

 

*

 

Fredrik Hossmann (15/30)

 

Alle diktene kan leses her.

 

 

Terningkast

 

 

Alle filmene jeg har sett

sitter i salen

Vurderer meg

der jeg glitrer på lerretet

 

Er jeg en god seer?

Ser jeg dem slik

de ønsker å sees?

Ser jeg dem slik de er?

 

Frigjort fra regissørens

og skuespillernes egne liv?

Frigjort fra øyeblikket de ble spilt inn?

Frigjort fra mitt eget liv?

 

Alle filmene jeg har sett

snur seg mot hverandre

og vurderer meg

og gir meg terningkast

 

*

 
Fredrik Hossmann (14/30)

 

Alle diktene i et dokument kan leses her

 

 

Mellom lerret og klippebord

 

Gang på gang lever vi våre liv

til alle scener er i boks

 

Etterpå i hodene våre, redigerer vi oss selv

Det vi ønsker å se igjen, gjør vi større

Det vi ønsker å glemme, gjør vi mindre

 

Kontrastene forstørres

Fargene justeres

Hastigheten skiftes

 

Det går fortere og saktere

til både tid og sted og roller

går i oppløsning. Der

en film slutter begynner

en annen. Vi er ikke de samme før

som etter

 

Vi spiller i hverandres filmer

Redigerer biter ut av dem

og setter dem sammen til nye filmer

 

Aldri slipper vi fri fra verken lerret

eller klippebord

 

*
Fredrik Hossmann (12/30)

 

30 dager, 30 dikt april 2017

Det urørlige bildet

 

Filmen jeg så er ikke filmen jeg ser

Filmen jeg ser er ikke filmen jeg så

 

Også det bevegelige bildet kan stå stille

Og så et urørlig bilde kan bevege seg

 

*
Fredrik Hossmann (11/30)

 

Her kan du lese diktet i sammenheng.

 

 

Mellomfilmstiden

 

 

En gang skal lerrete bare vise tomhet der jeg var

En gang skal sceneteppet

trekkes for og bli hengende urørlig

En gang skal vi forlate salen,

alle som en

 

Og vi skal leve i mellomfilmstiden

 

Skrive våre manus

lese og lære dem

studere våre roller

finne scenografi

prøve kostymer

bygge opp våre relasjoner

finne våre utfordringer

velge våre mål

 

Spør ikke lenger hvorfor,

nå lever jeg dag for dag

øyeblikk for øyeblikk

 

I morgen er en drøm

ennå ikke drømt

 

Nok en gang skal vi møtes i søken

etter å smelte sammen

 

Mellomfilmstiden

er over for denne gang

 

*
Fredrik Hossmann (11/30)

 

 

Klippet bort, nesten

 

Jeg tror på en regissør

som tålmodig sniker seg nærmere  

 

med kameraet skjult i åpenhet

 

og filmer oss med vidåpne øyne,

slik at vi glemmer at vi skal se

 

oss selv senere

 

*

 
Fredrik Hossmann (10/30)

 

 

Et indre kamera

 

Alle har vi

et kamera

inne i oss

 

samtidig

som vi spiller for de andre

filmer vi oss selv

 

*

 
Fredrik Hossmann (9/30)

 

Fragmento

 

La película que veo
no es la película que vi

Ella que amo
no es la que amé

La palabra que escribo
no es la palabra que escribí

La vida que vivo
no es la vida que viví

 

*

 

Fragment

Filmen jeg ser
er ikke filmen jeg så

Hun jeg elsker
er ikke hun jeg elsket

Ordet jeg skriver
er ikke ordet jeg skrev

Livet jeg lever
er ikke livet jeg levde

 

*

 

Fragment

The movie I see
is not the movie I saw

The one I love
is not the one I loved

The word I write
is not the word I wrote

The life I live
is not the life I lived

 

*

 

Fredrik Hossmann
(08/30)

Fragment

 
Filmen jeg ser
er ikke filmen jeg så

Hun jeg elsker
er ikke hun jeg elsket

Ordet jeg skriver
er ikke ordet jeg skrev

Livet jeg lever
er ikke livet jeg levde

 

*

 

Fredrik Hossmann
(23/30)

Det første øyeblikkets magi og kjærlighet ved siste blikk

 

Intensitet og varighet
brenner hverandre ut

Det var da jeg visste uten å vite
hvordan jeg visste at jeg visste
at vi kom til å forlate hverandre
på samme måte som vi møttes

En avskjed er et møte i baklengs film

Slik vi en gang lærte å elske hverandre
måtte vi også lære å av-elske hverandre

Jeg har spolt oss frem og tilbake
flere ganger enn jeg våger å innrømme
både så sakte og dvelende
at tiden stoppet og ble til stein og marmor

eller så fort at jeg knapt klarte
å henge med i svingene
en karusell av motstridende følelser
og uforutsette eksplosjoner

Dype fall og høye svev

Det finnes fler enn en stjerne, sa jeg
og lukket øynene i blind kjærlighet

Allerede det første kysset, sa hun
og fuktet leppene, bærer det siste i seg

 

*

 

Fredrik Hossmann
(12/30)

Det positive vibrerer gjennom det negative

«Jeg blir ofte spurt om jeg er optimist eller pessimist. Beckett har blitt betraktet som ren pessimist, men han er hinsides disse opposisjonene. Han er ikke naiv opti-mist, og dette vil aldri bli den beste av alle tenkelige verd-ener. Men Ibsen hadde et veldig presist uttrykk for det. Det fotografiske negativet. Ved å studere de første fotografiske platene, oppdaget han noe dypt symbolsk. Der kunne man se hele bildet i den minste detalj, som et negativ, men negativet inne-holdt også alle element for å kunne vendes til et positiv. Og jeg tror at når Ibsen siterte dette bildet, var det fordi det grep veldig dypt ned i det han arbeidet med selv. Han kunne ikke jukse – starte med det positive. Han måtte starte med hensynsløs, intellektuell og kritisk analyse. En anatomi over alt som er feil, hyklersk, dumt, falskt og humbug i verden omkring seg. Det var en negativ visjon, men i motsetning til mye film og teater i dag, hvor man hører smerteskrik uten å få noen fornemmelse av noe annet bak. Og som får en til å forlate teatret enda sintere eller mer deprimert enn man var da man kom inn. Ibsen derimot, skjøv det negative så langt at man fornemmer at det positive vibrerer gjennom det negative.»

Peter Brook i intervju med Therese Bjørneboe, Klassekampen.

Published in: on 11 oktober, 2008 at 10:55  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , , , , ,