ingenting å vinne – ingenting å tape

denne krigen
er ikke min krig

ingenting å vinne
ingenting å tape

det er derfor
den er så viktig
for meg

*

Fredrik Hossmann

Advertisements
Published in: on 16 august, 2007 at 0:00  Legg igjen en kommentar  

Life after life

I’ve said it before to people who have a romanticized view of the artist and hold creation sacred: In the end, your art doesn’t save you. No matter what sublime works you fabricate (and Bergman gave us a menu of amazing movie masterpieces) they don’t shield you from the fateful knocking at the door that interrupted the knight and his friends at the end of “The Seventh Seal.” And so, on a summer’s day in July, Bergman, the great cinematic poet of mortality, couldn’t prolong his own inevitable checkmate, and the finest filmmaker of my lifetime was gone.

I have joked about art being the intellectual’s Catholicism, that is, a wishful belief in an afterlife. Better than to live on in the hearts and minds of the public is to live on in one’s apartment, is how I put it. And certainly Bergman’s movies will live on and will be viewed at museums and on TV and sold on DVDs, but knowing him, this was meager compensation, and I am sure he would have been only too glad to barter each one of his films for an additional year of life. This would have given him roughly 60 more birthdays to go on making movies; a remarkable creative output. And there’s no doubt in my mind that’s how he would have used the extra time, doing the one thing he loved above all else, turning out films.

*

Woody Allen

Published in: on 14 august, 2007 at 1:43  Legg igjen en kommentar  

Mistelkant

– Si meg, sa hun, – kan jeg bli med deg?
– Jeg vet ikke hvor jeg skal, sa han
– Det passer meg fint, det er dit jeg vil hen.
De slynget seg om hverandre.
– Har du navn? spurte hun.
– Mistelkant, svarte han.
– Det er er et fint navn, sa hun.
– Hva heter du? spurte han.
– Jeg vil ikke si det, sa hun.
De var stille lenge.
– Hvis du vil kan du være Mistelkant du også, sa han.
– Deler du navnet ditt med meg? spurte hun, – hva må jeg gjøre til gjengjeld?
– Du må bare holde hånden min, når vi krysser Sinsenkrysset, sa han.
– Det går greit, sa hun.

Fra den dagen var de et vesen, som levde bak et navn, noen ganger forkledde de seg som mann, andre ganger som kvinne. De overrasket stadig med nye ansikter og nye kropper. Huset de bodde i hadde to utganger og to innganger, alt etter som hvem de var. Sengen de sovnet i, var aldri den samme som de våknet i.

– Er du lykkelig nå? spurte hin.
– Ja, svarte hin seg selv.

Hin gikk nedover gaten, den lignet dem begge.

*

Fredrik Hossmann

The Mysterious Ways of Arabic Music

(…)

Twenty minutes later and we’re seated with 2,000 others inside a beautiful walled garden, as Parissa and the five-piece Dastan Ensemble, begin their set on a low stage under the shade of two huge trees. Turns out the Ensemble are the most famous classical Iranian group in the world and they deliver a virtuoso performance on the kind of percussion and string instruments rarely played in the West. Parissa herself is a mesmerising Arabic soul singer, totally lost in the music, hands raised heavenward in mystic praise even though no-one has a clue what she’s singing about.

‘Teleological’ is the word Brian Eno later uses to describe this Arabic musical tradition. It has little in common with the ‘verse, verse, chorus, verse, chorus, bridge…’ construction of western rock’n’roll heritage. For a start they’re not big on the idea of the hit single – the first track alone lasts forty five minutes.
‘Can you believe this?’ asks Bono, as the audience rises as one to salute them at the end of their two-song, 70-minute set. ‘Isn’t that something else ?’

‘Briefly,’ says Eno, explaining the peculiar distinction of the Arabic musical tradition, ‘You could say that African-based music is generally cyclic – ideas that go round and round in a fairly straightforward way – but Arabic music generally isn’t cyclic. It’s generally a sort of narrative in that it starts in one place and ends up in another place… the proper word is ‘teleological.’
Towards a finish?
‘Yes, it has a definite trajectory and a narrative to it and it doesn’t repeat in the same way that most African-based pop music does. So in a typical pop song you will have ‘A B A B A B C A B B’ or something like that but in Arabic music you might have ‘A B C F B G F’ or something like that.
‘Basically it just goes off and what we’ve been doing here these past few days is enjoying things like that more and more, moving away from the simply cyclic way of writing things.’
So you’re trying to create a different sensibility in the songwriting here? Well, he says, put it like this: ‘Whenever there was an aesthetic decision to be made we’ve asked, ‘How would it be solved in Arabic music?’ So that gives us another frame to think in – it doesn’t mean we always do what an Arabic player might have done but it gives us a different frame of reference.’

‘I’ve had this thing about Arabic music for ages, thinking that it’s where the next big future in fusion will come from – I’ve been saying that for about thirty years and finally I think it is coming true.
‘There are things I like a lot about Arabic music which are different to what we do in western music and so we have started trying to incorporate some of those elements. It is not a question of sounds so much but of different structural decisions about how things are made.’

So, if pushed, how far along the way does he feel they have got so far ? ‘There’ll be some differences of opinion about which things will constitute a record,’ he says. ‘But we have a lot of pieces. My general rule is that I’m only interested in things I have never heard anything like before – and we’ve got plenty of those!’

(…)

*

Published in: on 9 august, 2007 at 22:45  Legg igjen en kommentar  

Fredrik Hossmann – EN FALLEN POET

Fredrik Hossmann møter oss i en trang bakgate ikke langt fra Deichmanske bibliotek.

– Det var her det begynte, med lesningen av de andre, før vi skrev våre egne tekster. Det har eksplodert enormt, folk har flere måter å eksponerer seg på. Man hører om 14 år gamle jenter som er hekta på dikt! Dette er resultatet av poesi-kulturen, folk klarer ikke å kontrollere seg lenger.

Fredrik Hossmann vet hva han snakker om. Han har vært der. Han har skrevet både lyrikk og korttekster, noveller og annet. I store mengder. Det begynte med et kjærlighetsdikt da han var 17 år.
– Jeg har lært hvordan systemet fungerer på godt og vondt, sier han.

I morgen er det ny-premiere på dokumentaren ”En fallen poet”. Her får vi se den usminkede historien hans, fra den første uskyldige skriblingen til i dag. Regissør Stella Nydahl fulgte ham i over et år. Resultatet er en time og 23 minutter om refusjoner, skrivevegring, kommentarjakt, verbal bulimi og dype litterære depresjoner. Sammen gir de et innblikk i en skrivekultur hvor andre utenfortsående sjelden slipper inn.

Vi er ikke ute etter å rette en pekefinger, understreker Fredrik Hossmann. – Vi vil bare fortelle hva som skjedde, så får en hver velge selv. De finnes jo de som klarer å styre bruken bedre enn vi i dette miljøet.

Fredrik Hossmann blir stille, leter etter ord, gruer seg til ny-premieren, fremdeles synes han at det er beintøft å se seg selv fortelle om livet han levde.

– Jeg var ruset på metaforer. Jeg spiste anagrammer og onomatopoetikon. Når jeg skrev måtte jeg ha minst syv tekster gående på en gang før det hadde noen virkning på meg. Etter hvert taklet ikke hodet mitt ikke virkeligheten lenger. Jeg visste ikke om jeg var dikter, dikt eller det som ble diktet. Selv det å notere ned et telefonnummer eller en handleliste ga meg angst. Den store noian tok meg, gjorde meg livredd for å havne på et av de etablerte forlagene, som Gyldendal eller Cappelen. Selv da jeg reiste utenlands, for å slappe av i språk jeg ikke kunne hjalp det ikke. Eneste grunnen til at jeg levde var for å kunne skrive om det, sier Fredrik Hossmann.

– Men jeg er bekymret for utviklingen i poetmiljøet, av all skrivingen. Det er blitt så mye av det. Det har tatt helt av og blitt mote. Alle skal prøve, det er blitt en skremmende trend. Jeg møter ingen som ikke enten har skrevet eller som ikke har tenkt å skrive noe. Folk tenker ikke at selv partypoesi kan være farlig: mange som jeg kjente har forsvunnet inn i seg selv, med et så utviklet følsomhet og uttrykksbehov at de ikke fungerer lenger i det daglige liv. Selv baksiden av en melkekartong eller en trikkebillett kan bli det som får begeret til å tippe over.

Kjæresten havnet på dikterhjem. De ble forfulgt av diktervernet.

– Vi var så forelska, vi var som skapt for hverandre. Vi ville skrive oss gjennom dette livet. Diktervernet tok knekken på henne og tilslutt satte hun et punktum rett i armen.

Fredrik Hossmann blir stille. Tårene vaker i øyekroken. Han besøker av og til biblioteket der de møttes første gang og minnes. Tenker på henne hver dag. Historien kommer til da han skrev sitt første notat, som vokste til en koloss på mer enn 450 sider.

Det var da jeg forsto jeg at det ikke var en bok en skrev, men en avhengighet jeg var fanget i. Likevel ville jeg ikke innse sannheten. Det var så kult, tok helt av. Vi ville bare dikte. Bare en gang til, lovte vi hverandre. Det ble dag og natt uten tanke på konsekvenser. Vi forsøkte alt, selv ikke revyer og skuespill lot vi være uprøvd. Av de vi traff i miljøet ble vi usedvanlig godt tatt imot, det hadde vi aldri opplevd før. Folk drev hverandre videre mot stadig nye høyder, men det var bare for å få gode kommentarer tilbake. Tilslutt så jeg meg i speilet, usunn og sliten. Jeg spurte meg selv: hva er det du egentlig driver med? Og svarte meg selv – du skriver istedenfor å leve, du dikter deg til døde. Så bestemte jeg meg for å finne veien ut av dette helvete.

Han har ikke diktet siden den opplevelsen. Før det skrev han hver dag. Hvor han fikk ideene fra, vil han ikke fortelle. I dag sitter han med et sviktet lyrisk immunforsvar, og han blir fort trøtt og sliten. Det er ingen vei tilbake til det tidligere livet som poet. Selv det å gå i Oslos gater er en stor belastning for han.

– Det ville være ille å møte noen fra det gamle miljøet, det ville ikke vare lenge før vi gikk for å ta et notat sammen, også er jeg redd jeg ville sprekke, kanskje ville gå rett på en roman og dø av en overdose.

Filmen ”Fredrik Hossmann – En fallen poet” handler ikke bare om poesi, men like mye om det å være et medmenneske.

*

Skrevet av Konrad Rasmussen.
Gjengitt med velvillig tillatelse.

Salvador Dali malte meg i natt

Naken hud med
24 fiskekroker i,
festet med sener
strukket mot bakken,
tynget med lodd.
Spesielt
la jeg merke til de to i
munnvikene.

*

Magnolia

Published in: on 7 august, 2007 at 21:08  Comments (1)  

Den frie vilje – Den valgte frihet

Du kan ikke velge lengden på livet ditt, men dybden, bredden og høyden.

*

Ukjent

Published in: on 6 august, 2007 at 16:21  Legg igjen en kommentar  

Døden i bakspeilet

Idag – 22. juni 1995 – så jeg Døden i bakspeilet.

*

Meningen med livet?

sier du. Eller mener du:

(begge peke- og langfingre

strakt ut og vippende opp og ned)

«Meningen med livet»?

Jeg har alle reisene mine i en stor eske på loftet.

*

I det han passerte, slapp han en flokk røntgenfugler inn gjennom det åpne sidevinduet mitt. Jeg hugg bremsene i. Svingte straks ut til siden. Og parkerte på ukjent sted.

*

Natten er redd, den

vil inn og gjemme

seg. For snart

kommer dagen. Men

under sengen er det

trygt og mørkt, sier

Natten – grå i ansiktet.

Hvem banker på døren

så sent en kveld?

Det er meg, sier Natten,

det ser du vel?

Natten kan være

hva som helst

Den kan være

en ugle.

En hund.

En heks.

Og en drage.

Den kan se ut

akkurat slik du vil!

Ikveld møter vi Natten som en liten mann med koffert.

Og kofferten er ikke ordentlig pakket en gang.

Jeg rakk det ikke, sier Natten – grå i ansiktet.

Kom Natten, sier vi. Og rydder vekk tøflene,

joggeskoene og en gammel Vonnegut.

Så det skal bli bedre plass.

Ligger du godt?

*

Loftet er svalt, og strødd med einer

for å holde rottene borte.

*

Alle er villige til å dele det de selv ikke har.

Imorgen vil jeg først lokke røntgenfuglene

ned i en brun konvolutt, så vil jeg ta livet

på meg og gå ut til de andre, alle dem

som later som om de er seg selv.

Hunden biter

Potetene koker

Se opp for dørene

Let’s face the music and dance, sa Fred

Astaire – og gikk på veggen, den gamle steppeulven

*

Døden puster meg på knærne.

*

Denne bløte, forsvarsløse kroppen har aldri vært min.

*

Kanskje er syv bokstaver.

Sikkert er syv bokstaver.

Legen vil ikke skremme.

Men også skremme er syv.

Tallet er syv.

Men benkreft har åtte.

Det er bare sånn det er.

Det er for tidlig å si noe sikkert, sa han. Altfor

tidlig. Vi vil bare nevne det likevel. Som en mulighet

vi ikke har lov å se bort fra. Vi setter deg på

venteliste. Det er din tur om fire måneder.

Og i mellom tiden?

Jeg ville ikke tenke for mye på det. Hvis jeg var deg.

Hvis du var meg?

*

Hvorfor tenker jeg plutselig på badminton? Hvorfor sitter jeg her på venteværelset og hører det lette suset av vår ungdoms fjærballer – den lyden som ikke finnes lenger. Jeg ser en turkisfarvet rekkert. Men mest husker jeg ballene som plutselig satt fast.

Midt i et slag.

*

Det regner døde katter.

Gatene er fulle av hesteløse vogner.

*

Og forøvrig?

Forøvrig bygger de verden i to etasjer og selger gress i konvolutter.

Jeg kjøpte tre stjerner av en fyr som kom på døren her forleden.

*

Og hele tiden puster Døden meg på knærne.

(Alt dette har jeg skrevet idag.)

*

Tor-Åge Bringsværd

Published in: on 4 august, 2007 at 11:54  Legg igjen en kommentar  

Bogen er langsom

Bogen er langsom:

det tar en evighed

at fælde skoven, koge og valse papiret.

Med megen møje blir teksten skrevet

sat og trykt og indbundet.

At læse den krever tid, at forstå den

til tider endnu mere. Jeg forsvarer bogen:

den langsomme sandhed opvejer ikke så få

hurtige halvløgne.

*

Ivan Malinovski

Published in: on 3 august, 2007 at 11:48  Legg igjen en kommentar  

Italo Calvino – Hvis en reisende en vinternatt

– Er dette også din samfunnskommentar?

På en måte ble denne romanen skrevet på grunnlag av erfaringene fra 60-tallets Italia, da så mange mysteriøse ting fant sted, lik fortellinger med en begynnelse, men uten slutt – uten slutt kanskje fordi ingen kjente den virkelige begynnelsen. Hvis en reisende en vinternatt er en bok om denne tiden, og derfor om vår tid.

– Hvorfor bruker du andre-persons-formen i rammefortellingen? Leseren omtales hele tiden som et Du. Det minner om Michel Butor i «La Modification».

– Jo, men dette er et gammelt knep. Å skrive i andre person har den styrken at det virker som noe kjent og at det samtidig etterlater et tomt rom, noe som ikke har ansikt. Dette Du er et hull der enhver leser kan stikke sitt eget hode inn! Da trenger du ikke å karakterisere. Hver leser fyller hullet med sitt liv. På den andre siden følte jeg behovet for å føre inn en kvinnelig Leser, Ludmilla, omtalt i tredje person og følgelig mer beskrevet.

– Hvorfor?

– Fordi å skrive i tredje person er fiksjonens ekte grammatiske struktur. Dermed kunne Leserinnen fungere som Lesingens ‘sjel’, som den sanne Leser. I hvert kapittel snakker hun, med utgangspunkt i den foregående romanåpningen, om den boka hun helst ville lese, så å si den ideelle Roman. Fragmentet som kommer etterpå er oppfyllelsen av dette ønsket, en roman som følger dette ‘programmet’. Jeg har lagt merke til at kritikerne alltid plukker ut en av disse Ludmillas erklæringer om den ideelle Roman og sier: Her har vi den virkelige Calvino, dette er hans program. Men mitt ideal er selvfølgelig summen av alle de ti erklæringene.

*

Utdrag fra et møte mellom Jan Kjærstad og Italo Calvino. Trykket i vinduet 1998.

Published in: on 2 august, 2007 at 11:47  Legg igjen en kommentar  

Sinoko

Nei. Den første du elsket var en liten svarthudet pike i Afrika. Hun satt noen pulter bortenfor deg. Uten at du visste hva kjærlighet var da, vet du at hun var den første du hadde kjær. Du våger å tro at hun elsket deg tilbake, og håper at når noen spør henne om hvem som var hennes første kjærlighet, svarer hun at det var en spinkel liten hvit gutt som satt på en benk noen rader bortenfor. Kanskje husker hun navnet ditt. Du har dessverre glemt hennes.

Kanskje har hun fem barn nå. Kanskje døpte hun en av dem etter deg. Kanskje døde hun av aids eller, eller hun voldtatt og drept som nittenåring, før hun rakk å føde sitt første barn. Du gir henne et navn, Sinoko.

Da blir hun lettere å huske.

*

Fredrik Hossmann