Et skritt av gangen

 

Ansikter smelter sammen med det steinete landskapet.

Alle som en eller annen gang har gått sammen med meg er her.

Noen foran, noen bak og noen ved siden av.

Noen tettere og noen fjernere.

 

De snakker mitt språk, hvisker ulike råd og prøver å dra meg i hver sin retning.

Jeg fortsetter rett frem under skyfri himmel, uten å la meg lokke.

 

*
Fredrik Hossmann (19/30)

 

Alle diktene fra april så langt

 

Advertisements

Skipet legger fra land

 

Vi som ikke trodde

vi kunne komme nærmere himmelen

 

Vi som trodde vi for alltid

var naglet fast til jorden

 

Uten mulighet til å slippe løs

fra tyngdekraftens tyranni

 

Hver eneste gang

begynner vi på nytt

 

Begynnelsen

er det eneste trygge vi har

 

*

 

Et frø i jorden, en liten tanke

omgitt av andre tanker

som til slutt settes ord på

og blir til flere

 

Ordene møter hverandre

 

blir til setninger

mellom setninger

 

synges

samles

 

i en sang

vokser til et skip

 

*

 

Vi legger ut mot fjerne kyster

Vi synger reisen dit vi skal hen

 

Vi er passasjerer og mannskap og kaptein

 

Vi er seil og kjøl,

både babord og styrbord på samme tid

 

Vi er havet vi seiler på

og stjernene som blinker

høyt der oppe

dypt inne i oss

 

*
Fredrik Hossmann (8/30)

Kan du høre at hun skriker?

 

 

Hun velger deg og hun velger meg, og min kjærlighet til dere begge blir ikke mindre av det. Bare sammen med oss kan hun beholde seg selv. I våre mellomrom skapes en sone hvor vi har plass nok. Hun trives her, og hver gang hun krysser grensen bringer hun gaver med seg. Gaver hun selv ikke vet hva er, men som blir til i det øyeblikket vi gjenkjenner det som en gave.

 

Siden vi tre møtte hverandre, ser hun seg selv tydeligere, hvordan hun skifter ettersom hvem hun er sammen med, men også hva som forblir det samme blir tydeligere. Det som ikke lar seg velge bort.

 

Hun frykter at om hun velger en av oss, mister hun seg selv, vet ikke hvordan hun skal beholde både seg selv og en av oss i samme forhold. Det er lettere å være tre. Da kan en av oss forlate rommet uten å føle at vi etterlater noen av oss alene med seg selv og sin ensomhet.

 

Hun sier ikke ja, redd for at hun ikke har styrke til å si nei om det skulle bli nødvendig. Jeg kler meg i litt gråere klær enn jeg ønsker, vet ikke om jeg klarer å trekke meg tilbake om oppmerksomheten hun gir meg skulle bli for stor. Vi snakker litt lavere slik at ikke alt som sies oppfattes tydelig, slik at vi alltid kan omformulere oss om det skulle være nødvendig.

 

Hun ønsker å male byen rød, himmelen grønn og gresset blått, men hun er redd for at også hun kommer til å skifte farve. Hun holder seg tilbake, slik at hvis en av oss kommer for nær, er det ikke hennes feil om det går galt. Hun holder seg nær utgangsdøren slik at hun alltid kan flykte om nødvendig. Hun sitter med ryggen mot veggen slik at hun kan se alle som kommer inn og går ut.

 

Av og til fantaserer hun om å leies naken gjennom gatene med bind for øynene, slik at alle kan se henne, og uten at hun siden vet om de har sett henne. Hun kjenner seg tryggest med seg selv når hun føler skam over seg selv. Hvem ville hun være om hun var stolt? Ikke seg selv. Hennes manglende skam over sin skam er kanskje det eneste hun er virkelig stolt over.

 

Hun lukker øynene. Hun holder seg for ørene. Hun gjør seg klar til å skrike.

 

*

Fredrik Hossmann

(20/30)

månen nynner stille

bilhjulet plasker mot bryggekanten
plastflasken flyter sin egen vei

et speilbilde i vannet
speiles i meg, vinker til meg
og uten egen vilje vinkes jeg tilbake

hav danser med himmel
månen forsvinner bak en sky
mørket åpner seg opp og slipper meg fri