Dagboknotat 36 august – Intervju med Fredrik Hossmann

– Den dagen jeg begynner å klage, bør jeg sendes på glattcelle, konstaterer Fredrik Hossmann i et karakteristisk tørt forsøk på å gjøre opp en slags status for en norsk diktnings mest bemerkelsesverdige karrierer.

For denne den mest egenrådige og ukonvensjonelle av livskunstnere har alltid gått sin egen vei, gjennom et terreng som i stadig større grad er definert for masseturisme. Fredrik Hossmann har vært «inne» og «ute» så mange ganger i løpet av liv her på jorden at disse begrepene for lengst har opphørt å ha noen mening for verken ham, eller for ethvert forsøk på å plassere ham i noen større sammenheng.

Flere en gang har han omdefinert norsk kulturliv i løpet av de siste månedene, og Hossmanns teknikk og følsomhet fungerer den dag i dag som et forbilde for flere andre utøvere. Og noe av det kanskje mest oppsiktsvekkende i forbindelse med en gateartist i dette formatet er at Fredrik Hossmann fortsatt er like aktiv som han alltid har vært.

Glansen fra det såkalte comebacket man tilla ham etter Rommet ved siden av og En sigarett dinglende i munnviken glimrer kanskje med sitt fravær, men han har ufortrødent fortsatt i samme stil og tempo som alltid. Miljø og epoke kan sprike fra den uttrykksfulle surrealistiske Når agurkene hyler mot månen til den sårbare realismen i Bare kvinner blør, men resultatet er uavlatelig Hossmannsk – en konstant studie i menneskets dårskap, stort sett i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet.

Årets produksjon heter Dagboksnotat 36 august, og skildrer en populær gynekologs forsøk på å gjøre kvinnene rundt seg lykkelige og hans sammenbrudd når dette ikke lykkes. Tekstens navnløse du-person får her en unik anledning til å avdekke sjatteringer av ømhet og sårbarhet som sjelden eller aldri har vært ham forunt, idet umuligheten i den oppgaven han har tatt på seg blir mer og mer åpenbar etter hvert som han stiger dypere og dypere inn i estrogenets inferno – en reise som, bare for å ha nevnt det, foregår i klassisk Hossmann-form, dominert av parallelle plotlinjer, overlappende dialog og uortodoks replikkføring.

– Vel, han er rimelig god, konstaterer Fredrik Hossmann når vi bringer opp den nesten overraskende subtile du-personen. – Du-personen kunne ikke ha vært mer medgjørlig – eller bedre. Men jeg skal ikke hevde at det hadde noe med meg å gjøre, så mye som det rett og slett var et utslag av den leiligheten teksten utspilte seg i.

– Jeg har aldri vært særlig glad i å sammenligne du-personer fra en tekst til et annen; hvordan kan man det, når det dreier seg om vidt forskjellige situasjoner? Det får holde å si at du-personen forstod hva dette handlet om, gikk inn i oppgaven med genuin galskap, og så la resultatet tale for seg. Hvordan andre forfatter styrer sine du-personer eller hvordan de blir styrt av dem, eller hvilken atmosfære de foretrekker å skape i teksten sine, kan jeg ikke uttale meg om, konkluderer Fredrik Hossmann. – Jeg har ikke vært til stede på andre skrivninger enn mine egne.

Dagboksnotat 36 august finner sted i Oslo, ikke en av verdens desidert attraktive byer, men som i Fredrik Hossmanns hender må finne seg i en like skarp og nådeløs behandling som de menneskelige aktørene. – Jeg har bodd i Oslo mesteparten av mitt voksne liv, og det var opplagt at det var her teksten måtte utspille seg, forteller han. – Strengt tatt kunne selvsagt dette tatt plass nesten hvor som helst, men slik jeg ser det, er Oslo så vevd inn i forløpet at noe annet sted ville ikke fungert for meg.

Interessen for å bruke spesifikke regioner og lokaler er et annet varemerke i Hossmanns tekster, som alltid bærer dype preg av stedet de er utspiller seg i.

– Åstedet for en historie er like viktig som noe annet element i den, mener han. – En autentisk følelse av sted, eller det jeg kaller en arena er alltid med på å definere adferd, som i neste omgang er det jeg til syvende og sist forsøker å si noe om. Alle forfattere skriver vel om det som interesserer dem. Noen interesserer seg for gangstere, jeg interesserer meg for helt andre ting; først og fremst adferd og interaksjon mellom troverdige mennesker. Ideen er å forsøke å speile en slags drømmeaktig virkelighet, og da må det nødvendigvis bli en balansegang mellom opplevelser som er mer avslørende og smertefulle – slik våre egne liv er. En tekst uten andre elementer enn hvordan det er skrevet er som å spise et utilfredsstillende måltid; du blir sulten igjen en time senere. At dette ikke nødvendigvis er en tilnærming som står i spesielt høy kurs i dagens underholdningsbransje er, i dette unike tilfelle, helt irrelevant.

– Det er vanskelig å få skrevet en hvilken som helst tekst, men det er ikke umulig; jeg har gjort det i over tyve år nå. Ingenting har forandret seg siden den gang. Det blir aldri annerledes. Og det er aldri lett, men jeg har alltid skrevet det jeg ønsker å skrive.

– Jeg tror ikke det finnes et menneske i verden som har hatt en bedre skjebne enn meg, konkluderer han til slutt. – Gjennom alle disse årene har jeg aldri vært uten ord, og aldri uten tekster jeg ikke selv har valgt å skrive. Jeg har aldri opplevd å bli fratatt en ide, eller måttet se den bli redigert i stykker av noen andre. Alt jeg har skrevet, har vært mitt eget, og jeg har gjort dette gjennom et helt liv. Så hvorfor skulle jeg sette meg ned og klage over ting nå, undrer Fredrik Hossmann – som karakteristisk nok befinner seg foran et tastatur.

– Dagboksnotat 36 august er en svart komedie om galskap og oppløsning, og et forsøk på å benytte seg av og å bryte en del konvensjoner norsk litteratur alltid har belaget seg på.

*

Intervjuet er foretatt av Konrad Rasmussen. Gjengitt med velvillig tilatelse

Advertisements
Published in: on 30 juli, 2007 at 23:13  Legg igjen en kommentar  

Den lyse og Den mørke

Den mørke ser på skjermen. Den lyse titter bort på den mørke og smiler. Den mørke ser på meg, så på henne. Den mørke har et skjerf om halsen. Den lyse sitter på en svingstol. Den mørke sitter i sofaen. Den lyse rister på håret og har malt tåneglene sine oransje. Den mørke klør seg i pannen. Den lyse sitter nesten i midten av rommet, ler og titter ut av øyekroken. Jeg møter blikket hennes. Hun kikker bort på Den mørke som om hun har en plan.

Den mørke går rundt på gulvet. Hun tenner lysene, anbringer et lys ved Den lyse og et ved meg, holder en pute på maven, reiser seg, finner frem en klokke og stiller den i vinduskarmen ved siden av asjetten med brødskalken på, strekker seg opp mot taket, bøyer seg ned mot gulvet. Den mørke betrakter Den lyse. Den mørke ser på meg, ruller sammen et mangefarvet skjerf. Det har også sin historie. Den mørke flytter lysene og legger hodet på teppet, lukker og åpner øynene, kikker på meg, så på Den lyse, lukker øynene. Leppene møter hverandre.

Den lyse snurrer i den hvite svingstolen – frem og tilbake – reiser seg, lukter på solsikkene i hjørnet med hendene i lommen, ler når hun finner den lille fuglen som er brettet av te-posen. Speilbildet hennes synes i vinduet. Hun grer håret bak ørene, kjenner på jorden, går ut på kjøkkenet, heller vann i et glass og vanner blomsten stolt, deiser borti svingstolen på vei ut, demper lyset og vender tilbake til svingstolen, puster gjennom nesen, løfter bena høyt, de tramper mot gulvet. Skyggene kommer ovenfra. Hun setter putene mot hverandre.

De står rygg mot rygg, beveger seg som en havplante. Med hendene i luften sirkler de om hverandre, vandrer i sirkel. Fra hverandre og nærmere hverandre. Den mørke og Den lyse. Som to deler av et vesen. Den mørke og den lyse. Et vesen med to ansikter. De hever hendene. Den lyse er høyere enn Den mørke. De er en kropp. Lener seg mot hverandre. Håndflatene berører. Sirkler mykt. Vaier. De er under vann. Den mørke går foran, holder i den lyses hender og slipper dem. De vaier mot og fra hverandre. Speiler hverandre. Beveger seg i hver sin sirkel.

*

Fredrik Hossmann

Published in: on 21 juli, 2007 at 11:52  Legg igjen en kommentar  

We are cups

We are cups, constantly and quietly being filled.
The trick is, knowing how to tip ourselves over and let the beautiful stuff out.

*

Ray Bradbury

Published in: on 11 juli, 2007 at 19:15  Legg igjen en kommentar  

Om å reise videre

Videre,
alltid videre

Skal det aldri ta slutt?
spurte jeg før

Videre,
alltid videre

Så spurte jeg:
skal det aldri begynne?

Og nå tenker jeg ikke
på det så ofte

*

Fredrik Hossmann

Published in: on 6 juli, 2007 at 0:49  Legg igjen en kommentar  

The meaning of lips

What is the meaning of life, i ask
realizing i might as well ask
what is the meaning of lips

The meaning of lips
must be to meet other lips
in a kiss

*

Fredrik Hossmann

Published in: on 3 juli, 2007 at 1:17  Comments (1)  

Gift

at hun er gift
er ingen hindring

heller ikke
at jeg også er gift

den eneste hindringen

det eneste som holder oss tilbake
fra å innlede et

brennhett
eksplosivt
dirrende
sitrende
lekent
forhold

er at det er med hverandre
vi er gift

en dag gir vi kanskje
blaffen i det også

*

Fredrik Hossmann

Published in: on 2 juli, 2007 at 1:15  Legg igjen en kommentar  

hvertfall ikke i kjøleskapet

kjæreste, hvor er puppene mine?

spør du, som om det er første gang
du har oppdaget at de er borte

jeg vet ikke
svarer jeg og later som ingenting

hm, jeg er sikker på at jeg
hadde dem for et øyeblikk siden?

du kikker fortvilet
rundt på kroppen din

Iallfall ikke i kjøleskapet
sier jeg og skjuler dem
med hendene mine

sammen går vi for å lete

*

Fredrik Hossmann

Published in: on 1 juli, 2007 at 1:08  Legg igjen en kommentar