Whatever we say, we agree

For years Lanois and fellow traveler Brian Eno have collaborated and produced a mindset and canon that goes to the core of the creative process. The central catalyst they established with each other early on is “Whatever I say, you agree and whatever you say, I agree.” Eno points out that nothing then stands in the way of getting on with the creative process. Once underway, magic eventually unfolds.

*

Advertisements
Published in: on 5 april, 2008 at 1:50  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , , ,

The Mysterious Ways of Arabic Music

(…)

Twenty minutes later and we’re seated with 2,000 others inside a beautiful walled garden, as Parissa and the five-piece Dastan Ensemble, begin their set on a low stage under the shade of two huge trees. Turns out the Ensemble are the most famous classical Iranian group in the world and they deliver a virtuoso performance on the kind of percussion and string instruments rarely played in the West. Parissa herself is a mesmerising Arabic soul singer, totally lost in the music, hands raised heavenward in mystic praise even though no-one has a clue what she’s singing about.

‘Teleological’ is the word Brian Eno later uses to describe this Arabic musical tradition. It has little in common with the ‘verse, verse, chorus, verse, chorus, bridge…’ construction of western rock’n’roll heritage. For a start they’re not big on the idea of the hit single – the first track alone lasts forty five minutes.
‘Can you believe this?’ asks Bono, as the audience rises as one to salute them at the end of their two-song, 70-minute set. ‘Isn’t that something else ?’

‘Briefly,’ says Eno, explaining the peculiar distinction of the Arabic musical tradition, ‘You could say that African-based music is generally cyclic – ideas that go round and round in a fairly straightforward way – but Arabic music generally isn’t cyclic. It’s generally a sort of narrative in that it starts in one place and ends up in another place… the proper word is ‘teleological.’
Towards a finish?
‘Yes, it has a definite trajectory and a narrative to it and it doesn’t repeat in the same way that most African-based pop music does. So in a typical pop song you will have ‘A B A B A B C A B B’ or something like that but in Arabic music you might have ‘A B C F B G F’ or something like that.
‘Basically it just goes off and what we’ve been doing here these past few days is enjoying things like that more and more, moving away from the simply cyclic way of writing things.’
So you’re trying to create a different sensibility in the songwriting here? Well, he says, put it like this: ‘Whenever there was an aesthetic decision to be made we’ve asked, ‘How would it be solved in Arabic music?’ So that gives us another frame to think in – it doesn’t mean we always do what an Arabic player might have done but it gives us a different frame of reference.’

‘I’ve had this thing about Arabic music for ages, thinking that it’s where the next big future in fusion will come from – I’ve been saying that for about thirty years and finally I think it is coming true.
‘There are things I like a lot about Arabic music which are different to what we do in western music and so we have started trying to incorporate some of those elements. It is not a question of sounds so much but of different structural decisions about how things are made.’

So, if pushed, how far along the way does he feel they have got so far ? ‘There’ll be some differences of opinion about which things will constitute a record,’ he says. ‘But we have a lot of pieces. My general rule is that I’m only interested in things I have never heard anything like before – and we’ve got plenty of those!’

(…)

*

Published in: on 9 august, 2007 at 22:45  Legg igjen en kommentar  

Fredrik Hossmann – EN FALLEN POET

Fredrik Hossmann møter oss i en trang bakgate ikke langt fra Deichmanske bibliotek.

– Det var her det begynte, med lesningen av de andre, før vi skrev våre egne tekster. Det har eksplodert enormt, folk har flere måter å eksponerer seg på. Man hører om 14 år gamle jenter som er hekta på dikt! Dette er resultatet av poesi-kulturen, folk klarer ikke å kontrollere seg lenger.

Fredrik Hossmann vet hva han snakker om. Han har vært der. Han har skrevet både lyrikk og korttekster, noveller og annet. I store mengder. Det begynte med et kjærlighetsdikt da han var 17 år.
– Jeg har lært hvordan systemet fungerer på godt og vondt, sier han.

I morgen er det ny-premiere på dokumentaren ”En fallen poet”. Her får vi se den usminkede historien hans, fra den første uskyldige skriblingen til i dag. Regissør Stella Nydahl fulgte ham i over et år. Resultatet er en time og 23 minutter om refusjoner, skrivevegring, kommentarjakt, verbal bulimi og dype litterære depresjoner. Sammen gir de et innblikk i en skrivekultur hvor andre utenfortsående sjelden slipper inn.

Vi er ikke ute etter å rette en pekefinger, understreker Fredrik Hossmann. – Vi vil bare fortelle hva som skjedde, så får en hver velge selv. De finnes jo de som klarer å styre bruken bedre enn vi i dette miljøet.

Fredrik Hossmann blir stille, leter etter ord, gruer seg til ny-premieren, fremdeles synes han at det er beintøft å se seg selv fortelle om livet han levde.

– Jeg var ruset på metaforer. Jeg spiste anagrammer og onomatopoetikon. Når jeg skrev måtte jeg ha minst syv tekster gående på en gang før det hadde noen virkning på meg. Etter hvert taklet ikke hodet mitt ikke virkeligheten lenger. Jeg visste ikke om jeg var dikter, dikt eller det som ble diktet. Selv det å notere ned et telefonnummer eller en handleliste ga meg angst. Den store noian tok meg, gjorde meg livredd for å havne på et av de etablerte forlagene, som Gyldendal eller Cappelen. Selv da jeg reiste utenlands, for å slappe av i språk jeg ikke kunne hjalp det ikke. Eneste grunnen til at jeg levde var for å kunne skrive om det, sier Fredrik Hossmann.

– Men jeg er bekymret for utviklingen i poetmiljøet, av all skrivingen. Det er blitt så mye av det. Det har tatt helt av og blitt mote. Alle skal prøve, det er blitt en skremmende trend. Jeg møter ingen som ikke enten har skrevet eller som ikke har tenkt å skrive noe. Folk tenker ikke at selv partypoesi kan være farlig: mange som jeg kjente har forsvunnet inn i seg selv, med et så utviklet følsomhet og uttrykksbehov at de ikke fungerer lenger i det daglige liv. Selv baksiden av en melkekartong eller en trikkebillett kan bli det som får begeret til å tippe over.

Kjæresten havnet på dikterhjem. De ble forfulgt av diktervernet.

– Vi var så forelska, vi var som skapt for hverandre. Vi ville skrive oss gjennom dette livet. Diktervernet tok knekken på henne og tilslutt satte hun et punktum rett i armen.

Fredrik Hossmann blir stille. Tårene vaker i øyekroken. Han besøker av og til biblioteket der de møttes første gang og minnes. Tenker på henne hver dag. Historien kommer til da han skrev sitt første notat, som vokste til en koloss på mer enn 450 sider.

Det var da jeg forsto jeg at det ikke var en bok en skrev, men en avhengighet jeg var fanget i. Likevel ville jeg ikke innse sannheten. Det var så kult, tok helt av. Vi ville bare dikte. Bare en gang til, lovte vi hverandre. Det ble dag og natt uten tanke på konsekvenser. Vi forsøkte alt, selv ikke revyer og skuespill lot vi være uprøvd. Av de vi traff i miljøet ble vi usedvanlig godt tatt imot, det hadde vi aldri opplevd før. Folk drev hverandre videre mot stadig nye høyder, men det var bare for å få gode kommentarer tilbake. Tilslutt så jeg meg i speilet, usunn og sliten. Jeg spurte meg selv: hva er det du egentlig driver med? Og svarte meg selv – du skriver istedenfor å leve, du dikter deg til døde. Så bestemte jeg meg for å finne veien ut av dette helvete.

Han har ikke diktet siden den opplevelsen. Før det skrev han hver dag. Hvor han fikk ideene fra, vil han ikke fortelle. I dag sitter han med et sviktet lyrisk immunforsvar, og han blir fort trøtt og sliten. Det er ingen vei tilbake til det tidligere livet som poet. Selv det å gå i Oslos gater er en stor belastning for han.

– Det ville være ille å møte noen fra det gamle miljøet, det ville ikke vare lenge før vi gikk for å ta et notat sammen, også er jeg redd jeg ville sprekke, kanskje ville gå rett på en roman og dø av en overdose.

Filmen ”Fredrik Hossmann – En fallen poet” handler ikke bare om poesi, men like mye om det å være et medmenneske.

*

Skrevet av Konrad Rasmussen.
Gjengitt med velvillig tillatelse.

Italo Calvino – Hvis en reisende en vinternatt

– Er dette også din samfunnskommentar?

På en måte ble denne romanen skrevet på grunnlag av erfaringene fra 60-tallets Italia, da så mange mysteriøse ting fant sted, lik fortellinger med en begynnelse, men uten slutt – uten slutt kanskje fordi ingen kjente den virkelige begynnelsen. Hvis en reisende en vinternatt er en bok om denne tiden, og derfor om vår tid.

– Hvorfor bruker du andre-persons-formen i rammefortellingen? Leseren omtales hele tiden som et Du. Det minner om Michel Butor i «La Modification».

– Jo, men dette er et gammelt knep. Å skrive i andre person har den styrken at det virker som noe kjent og at det samtidig etterlater et tomt rom, noe som ikke har ansikt. Dette Du er et hull der enhver leser kan stikke sitt eget hode inn! Da trenger du ikke å karakterisere. Hver leser fyller hullet med sitt liv. På den andre siden følte jeg behovet for å føre inn en kvinnelig Leser, Ludmilla, omtalt i tredje person og følgelig mer beskrevet.

– Hvorfor?

– Fordi å skrive i tredje person er fiksjonens ekte grammatiske struktur. Dermed kunne Leserinnen fungere som Lesingens ‘sjel’, som den sanne Leser. I hvert kapittel snakker hun, med utgangspunkt i den foregående romanåpningen, om den boka hun helst ville lese, så å si den ideelle Roman. Fragmentet som kommer etterpå er oppfyllelsen av dette ønsket, en roman som følger dette ‘programmet’. Jeg har lagt merke til at kritikerne alltid plukker ut en av disse Ludmillas erklæringer om den ideelle Roman og sier: Her har vi den virkelige Calvino, dette er hans program. Men mitt ideal er selvfølgelig summen av alle de ti erklæringene.

*

Utdrag fra et møte mellom Jan Kjærstad og Italo Calvino. Trykket i vinduet 1998.

Published in: on 2 august, 2007 at 11:47  Legg igjen en kommentar  

Dagboknotat 36 august – Intervju med Fredrik Hossmann

– Den dagen jeg begynner å klage, bør jeg sendes på glattcelle, konstaterer Fredrik Hossmann i et karakteristisk tørt forsøk på å gjøre opp en slags status for en norsk diktnings mest bemerkelsesverdige karrierer.

For denne den mest egenrådige og ukonvensjonelle av livskunstnere har alltid gått sin egen vei, gjennom et terreng som i stadig større grad er definert for masseturisme. Fredrik Hossmann har vært «inne» og «ute» så mange ganger i løpet av liv her på jorden at disse begrepene for lengst har opphørt å ha noen mening for verken ham, eller for ethvert forsøk på å plassere ham i noen større sammenheng.

Flere en gang har han omdefinert norsk kulturliv i løpet av de siste månedene, og Hossmanns teknikk og følsomhet fungerer den dag i dag som et forbilde for flere andre utøvere. Og noe av det kanskje mest oppsiktsvekkende i forbindelse med en gateartist i dette formatet er at Fredrik Hossmann fortsatt er like aktiv som han alltid har vært.

Glansen fra det såkalte comebacket man tilla ham etter Rommet ved siden av og En sigarett dinglende i munnviken glimrer kanskje med sitt fravær, men han har ufortrødent fortsatt i samme stil og tempo som alltid. Miljø og epoke kan sprike fra den uttrykksfulle surrealistiske Når agurkene hyler mot månen til den sårbare realismen i Bare kvinner blør, men resultatet er uavlatelig Hossmannsk – en konstant studie i menneskets dårskap, stort sett i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet.

Årets produksjon heter Dagboksnotat 36 august, og skildrer en populær gynekologs forsøk på å gjøre kvinnene rundt seg lykkelige og hans sammenbrudd når dette ikke lykkes. Tekstens navnløse du-person får her en unik anledning til å avdekke sjatteringer av ømhet og sårbarhet som sjelden eller aldri har vært ham forunt, idet umuligheten i den oppgaven han har tatt på seg blir mer og mer åpenbar etter hvert som han stiger dypere og dypere inn i estrogenets inferno – en reise som, bare for å ha nevnt det, foregår i klassisk Hossmann-form, dominert av parallelle plotlinjer, overlappende dialog og uortodoks replikkføring.

– Vel, han er rimelig god, konstaterer Fredrik Hossmann når vi bringer opp den nesten overraskende subtile du-personen. – Du-personen kunne ikke ha vært mer medgjørlig – eller bedre. Men jeg skal ikke hevde at det hadde noe med meg å gjøre, så mye som det rett og slett var et utslag av den leiligheten teksten utspilte seg i.

– Jeg har aldri vært særlig glad i å sammenligne du-personer fra en tekst til et annen; hvordan kan man det, når det dreier seg om vidt forskjellige situasjoner? Det får holde å si at du-personen forstod hva dette handlet om, gikk inn i oppgaven med genuin galskap, og så la resultatet tale for seg. Hvordan andre forfatter styrer sine du-personer eller hvordan de blir styrt av dem, eller hvilken atmosfære de foretrekker å skape i teksten sine, kan jeg ikke uttale meg om, konkluderer Fredrik Hossmann. – Jeg har ikke vært til stede på andre skrivninger enn mine egne.

Dagboksnotat 36 august finner sted i Oslo, ikke en av verdens desidert attraktive byer, men som i Fredrik Hossmanns hender må finne seg i en like skarp og nådeløs behandling som de menneskelige aktørene. – Jeg har bodd i Oslo mesteparten av mitt voksne liv, og det var opplagt at det var her teksten måtte utspille seg, forteller han. – Strengt tatt kunne selvsagt dette tatt plass nesten hvor som helst, men slik jeg ser det, er Oslo så vevd inn i forløpet at noe annet sted ville ikke fungert for meg.

Interessen for å bruke spesifikke regioner og lokaler er et annet varemerke i Hossmanns tekster, som alltid bærer dype preg av stedet de er utspiller seg i.

– Åstedet for en historie er like viktig som noe annet element i den, mener han. – En autentisk følelse av sted, eller det jeg kaller en arena er alltid med på å definere adferd, som i neste omgang er det jeg til syvende og sist forsøker å si noe om. Alle forfattere skriver vel om det som interesserer dem. Noen interesserer seg for gangstere, jeg interesserer meg for helt andre ting; først og fremst adferd og interaksjon mellom troverdige mennesker. Ideen er å forsøke å speile en slags drømmeaktig virkelighet, og da må det nødvendigvis bli en balansegang mellom opplevelser som er mer avslørende og smertefulle – slik våre egne liv er. En tekst uten andre elementer enn hvordan det er skrevet er som å spise et utilfredsstillende måltid; du blir sulten igjen en time senere. At dette ikke nødvendigvis er en tilnærming som står i spesielt høy kurs i dagens underholdningsbransje er, i dette unike tilfelle, helt irrelevant.

– Det er vanskelig å få skrevet en hvilken som helst tekst, men det er ikke umulig; jeg har gjort det i over tyve år nå. Ingenting har forandret seg siden den gang. Det blir aldri annerledes. Og det er aldri lett, men jeg har alltid skrevet det jeg ønsker å skrive.

– Jeg tror ikke det finnes et menneske i verden som har hatt en bedre skjebne enn meg, konkluderer han til slutt. – Gjennom alle disse årene har jeg aldri vært uten ord, og aldri uten tekster jeg ikke selv har valgt å skrive. Jeg har aldri opplevd å bli fratatt en ide, eller måttet se den bli redigert i stykker av noen andre. Alt jeg har skrevet, har vært mitt eget, og jeg har gjort dette gjennom et helt liv. Så hvorfor skulle jeg sette meg ned og klage over ting nå, undrer Fredrik Hossmann – som karakteristisk nok befinner seg foran et tastatur.

– Dagboksnotat 36 august er en svart komedie om galskap og oppløsning, og et forsøk på å benytte seg av og å bryte en del konvensjoner norsk litteratur alltid har belaget seg på.

*

Intervjuet er foretatt av Konrad Rasmussen. Gjengitt med velvillig tilatelse

Published in: on 30 juli, 2007 at 23:13  Legg igjen en kommentar  

Hva gjør en gateartist vinterstid?

Hva de andre gjør vet jeg ikke, men jeg reiser bort fra Norge. Akkurat nå befinner meg like utenfor Paris.

Jeg skriver jeg på min neste roman. Dette er det stoffet jeg kommer til å lese fra neste sommer. Roman 07 er arbeidstittelen. En roman i noveller, eller som jeg foretrekker det: en noman i roveller. Førsteutkastet består av ca. 30 kortere tekster, som henger sammen. De samme personer og temaer går igjen, men belyses fra ulike vinkler.

Temaene slik jeg er i stand til å identifisere dem handler om identitet, og om identitet som oppløses. Om mannen i kvinnen og kvinnen i mannen, om å ha flere kjærlighetsforhold hvor alle de impliserte vet om hverandre. Om åpenhet og løgn, om den fine grensen mellom fiksjon og virkelighet. Om kjærlig seksualitet og om seksuell kjærlighet. Om leken som blir alvor, om alvoret som blir til lek.

*

Ellers så spiller jeg på metroen i Paris. Jeg har min egen lille plass hvor jeg spiller en time hver kveld. For å holde lungene i form. Jeg spiller på fløyter, en bambusfløyte og to tinnfløyter. I begynnelsen likte jeg ikke tinnfløytene noe særlig, synes de var spinkle og med en spiss klang, men det hjelper å spille dem som om de var tverrfløyter. Det gir mer pust til tonene. Det gjør dem mer levende. I tillegg har jeg et par munnspill med seg, og det eksotiske intrumentet Xaphoon, som kan best beskrives som en fløyte med et saxofonmunnstykke. Lite og bærbart, og det gir en stor og kraftig lyd.

Jeg iaktar de som kommer og går. Innimellom synger jeg litt. Dette er et fristed fra ordene, mer en meditasjon over toner enn melodier. En lek med klang og toner. Det er sunt for helsen å tjene litt fersk mynt hver dag. Det holder musklene ved like.

Published in: on 29 november, 2006 at 17:10  Comments (2)  

Hvorfor opptrer du på gaten?

Når Fredrik Hossmann leser på gaten svarer han ikke på spørsmål. Det bryter flyten og han er ikke på gaten for å svare på spørsmål, men for å lese. Begynner han først å svare, kommer nye spørsmål. Her er noen av svarene han har gitt meg.

«Hvorfor jeg opptrer på gaten har jeg fortsatt ikke noe fullgodt svar på. Når jeg har svaret tror jeg at jeg jeg slutter og finner noe annet å undre på.»

«Jeg synes ikke at ordene er ferdige på papiret. Jeg trenger å sende dem videre, til å lese dem, å vite at de høres av noen, først da får bokstavene nytt liv på arket. Hvis du ser etter har jeg en rød penn like ved, ofte gjør jeg korreksjoner i teksten underveis, smaker på andre varianter.»

«Jeg har alltid vært fascinert av gaten og det fantastiske i at hvem som helst kan være publikum. At ordene treffer her og nå, uten at boken er kjøpt på forhånd eller at billetten er betalt.»

«Da jeg begynte å opptre på gaten, tenkte jeg at det bare var midlertidig. Likevel har jeg vendt tilbake gang på gang.»

*

Skrevet av Konrad Rasmussen.
Gjengitt med velvillig tillatelse.

Published in: on 1 september, 2006 at 1:47  Legg igjen en kommentar  

Piken med hammeren

Manuset er på omtrent 180 sider. Den tar omtrent 8 timer å lese fra begynnelse til slutt. Den består av tredve brev sendt fra Otto Hammer til Sabrina Mahler, etter at hun forlot ham.

Denne romanen har jeg arbeidet med i snart fire år. Likevel oppdager jeg mye nytt i den. På sitt største var den oppe i 460 manussider. Det var mye som var bra, men historien druknet i sidespor. Nå er den ca. 180 manus sider og den føles i form.

Denne historien forteller historien fra den mannlige jeg-personens synspunkt. Jeg arbeider nå også med kvinnens synspunkt. Kun ved å bli kjent med henne kan vi lære hvem hovedpersonen er.

Jeg har skrevet stort sett minimum tre timer hver dag. Mindre enn det så mister jeg taket på teksten, og mer enn det forsvinner jeg inn i den. Selvfølgelig har det vært perioder hvor jeg har arbeidet mer, og andre hvor jeg har latt den hvile. Men selv når jeg ikke har skrevet på den, har den arbeidet i meg. Jeg har også skrevet to andre romaner i denne tiden, men med de har jeg ikke arbeidet med etterpå. Jeg håper å lese fra dem også i sommer.

I mesteparten av denne tiden har jeg holdt denne teksten for meg selv, bare noen få har lest den. Pussig nok er det fortsatt lettere å lese den på gaten enn at noen skal lese den. Teksten er blitt formet av gaten, og av å bli lest. Men de røde strekene og notatene i margen har blitt færre. Jeg tar det som et tegn på at teksten vikler seg ut.

De siste dagene, når det regnet, har jeg jobbet med teksten og skrevet den gjennom på nytt. En eller gang må jeg bare si at nå er det ferdig, men ikke ennå. Fortsatt skjer det noe når jeg og denne teksten møtes. Vi snakker sammen. Teksten og jeg kjenner hverandre godt etterhvert, og vi bruker det som utgangspunkt for å utfordre hverandre.

Responsen er overveldende positiv, tatt i betraktning at jeg leser fra en roman, og en roman som ikke alltid er like lys og lett. Jeg overaskes over hvor hyggelige de hyggelige er, og at noen tar seg tid til å lytte. Og at noen vender tilbake gang på gang. Det virker som om folk aksepterer prosa lettere enn dikt, selv om de bare får med en del av hele romanen. Forhåpentligvis er det nok til å skape en helhet, om ikke den helheten som er i historien.

Selve boken kan ikke kjøpes før den er ferdig og utgitt på et forlag. Inntil da holder jeg den skrevne teksten for meg selv.

Published in: on 12 juli, 2006 at 10:05  Legg igjen en kommentar