Kjærligheten møter seg selv og nøler

 

Javisst bærer kjærligheten

med seg viten om smerte,

Hvorfor skulle den ellers nøle

når den møter seg selv?

 

Jeg strekker mine kjærtegn

mot deg og rører ved din hud

Alt jeg sier til deg,

sier jeg egentlig til meg selv

 

Alt jeg gjør med deg,

gjør jeg med eller mot meg selv

Hver gang jeg virkelig rører deg,

rører jeg også ved meg

 

Hver gang jeg sier nei til deg,

sier jeg også nei til meg selv

Stenger jeg veien for deg,

slipper heller ikke jeg  forbi

 

Endelig løsner vi

grepet i hverandre,

bare slik kan vi

komme oss i møte

 

Fri fra forventninger om

hvem du skal være for meg,

hvem jeg skal være for deg,

hvem vi skal være for hverandre

 

Kjærligheten møter seg selv og nøler

 

*

Fredrik Hossmann (4/30)

Advertisements

Også det som ikke er, er

 

Stillheten vi ikke rakk å dele

og veiene vi ikke gikk

bruddet vi ikke klarte å hele

og de hverandre vi ikke fikk

 

*

Fredrik Hossmann

(11/30)

Annerledes

 

Det er i orden å være annerledes

Det er i orden å være deg

 

med den kroppen du er

med den kroppen du har

med de tankene du er

med de tankene du har

 

om du elsker

på kryss eller tvers

av kjønn, hudfarge, alder

og antall

 

om du elsker ingen,

en eller flere

 

Det er i orden å være annerledes

Det er i orden å være deg

 

Om du går deg vill i deg selv

eller i noen andre

Om du ikke vet hvor du er

eller hvor du skal hen

 

Det er i orden å velge veier

de andre har valgt bort

Det er i orden å velge bort

de veiene de andre har valgt

 

Det er i orden å være annerledes

Det er i orden å være deg

 

*

 

Fredrik Hossmann

(4/30)

Vi

Jeg er en del av deg
du ennå ikke kjenner

Du er en del av meg
som har funnet veien hjem

Vi er hverandre
i hverandre

*

Fredrik Hossmann

Veien hjem

Stadig oftere møter du ham i døren om kvelden
Før du legger deg, når du kryper inn under dynen til din kjære
Han smiler redd, strekker hånden ut, men du unngår berøringen
Balansen er ikke lenger i din favør

Han legger seg inntil deg, slik du ligger inntil henne
omfavner han henne med dine hender
Og når hun tar imot kjærtegnene er det ikke henne,
men hun i henne som slipper taket

i håp om at denne gangen skal
lyset danse i skyggen,
vannet renne fra kilden
og dere finne veien hjem

*

Fredrik Hossmann