FRIVILLIGHETSFESTIVALEN 2008 PÅ DET GRØNNE HJØRNET 4 TIL 7 DESEMBER 200

Frivillighetsfestivalen tar utgangspunkt i frivillighetsdagen 5. Desember, innstiftet av Forente Nasjoner for å feire alle som gjør en frivillig innsats i nærmiljøet, uten å ta betalt for det.

Program:

TORSDAG 4. DESEMBER:

Ola Nordskar synger egne sanger. De dårlige venners kveld”
Sanger fra rennesteinen og for de dårlige venner, men også solglimt kan finne sin plass i mørke gater.

Foto-utstilling med Olav Ljone Skogaas og Levis åpnes. Dessuten stilles ti dikt ut frå antologien ”Snapshots 2008” i anledning av frivillighetsfestivalen.

Dørene åpnes klokken 18. Konserten begynner klokken 19:00.

*

FREDAG 5. DESEMBER:

ØNSKEDIKTET: Fredrik Hossmann (gateartist, poet og livskunstner) og Ella Gyri (skuespillerinne) leser ønskedikt for hverandre og for de fremmøtte. På repertoaret står Hans Børli, Andre Bjerke, Inger Hagerup, Jens Bjørneboe, Stein Mehren, Tarjei Vesaas, Halldis Moren Vesaas, Ivar Aasen, Henrik Wergeland og mange flere.

Det er også rom for de fremmøtte å ta med og lese egne dikt eller favoritter.

Dørene åpner klokken 18:00. Ønskediktet begynner klokken 19:00.

LØRDAG 6 DESEMBER:

Richard Wiik leser fra diktsamlingen ”De doble øyeblikk”
Martin Nygaard leser fra romanene ”Autofokus” og ”autopilot”.
Myriam Bjerkli leser frå sine Noveller og tekster.
Fredrik Hossmann m.fl. leser fra ”Snapshot 2008”. Antologi med bidrag frå bl.a. poeten.no
Kjell Arve Albertsen leser egne dikt.
Det blir også rom for publikum å lese sine egne dikt.

Dørene åpner klokken 12:00. Programmet begynner klokken 13:00.

SØNDAG 7. DESEMBER

Dørene åpnes klokken 14:00. Klokken 15:00 opptrer Martin Nygaard, med eventyr og historier fra Godteposen. Fra fem år og oppover.

DET GRØNNE HJØRNET er et samarbeidsprosjekt mellom Kirkens bymisjon og Røde Kors.

DET GRØNNE HJØRNET ligger i Platousgt.1, 0190 Oslo, på Grønland.

Gratis adgang.

Reklamer

Fredrik Hossmann – EN FALLEN POET

Fredrik Hossmann møter oss i en trang bakgate ikke langt fra Deichmanske bibliotek.

– Det var her det begynte, med lesningen av de andre, før vi skrev våre egne tekster. Det har eksplodert enormt, folk har flere måter å eksponerer seg på. Man hører om 14 år gamle jenter som er hekta på dikt! Dette er resultatet av poesi-kulturen, folk klarer ikke å kontrollere seg lenger.

Fredrik Hossmann vet hva han snakker om. Han har vært der. Han har skrevet både lyrikk og korttekster, noveller og annet. I store mengder. Det begynte med et kjærlighetsdikt da han var 17 år.
– Jeg har lært hvordan systemet fungerer på godt og vondt, sier han.

I morgen er det ny-premiere på dokumentaren ”En fallen poet”. Her får vi se den usminkede historien hans, fra den første uskyldige skriblingen til i dag. Regissør Stella Nydahl fulgte ham i over et år. Resultatet er en time og 23 minutter om refusjoner, skrivevegring, kommentarjakt, verbal bulimi og dype litterære depresjoner. Sammen gir de et innblikk i en skrivekultur hvor andre utenfortsående sjelden slipper inn.

Vi er ikke ute etter å rette en pekefinger, understreker Fredrik Hossmann. – Vi vil bare fortelle hva som skjedde, så får en hver velge selv. De finnes jo de som klarer å styre bruken bedre enn vi i dette miljøet.

Fredrik Hossmann blir stille, leter etter ord, gruer seg til ny-premieren, fremdeles synes han at det er beintøft å se seg selv fortelle om livet han levde.

– Jeg var ruset på metaforer. Jeg spiste anagrammer og onomatopoetikon. Når jeg skrev måtte jeg ha minst syv tekster gående på en gang før det hadde noen virkning på meg. Etter hvert taklet ikke hodet mitt ikke virkeligheten lenger. Jeg visste ikke om jeg var dikter, dikt eller det som ble diktet. Selv det å notere ned et telefonnummer eller en handleliste ga meg angst. Den store noian tok meg, gjorde meg livredd for å havne på et av de etablerte forlagene, som Gyldendal eller Cappelen. Selv da jeg reiste utenlands, for å slappe av i språk jeg ikke kunne hjalp det ikke. Eneste grunnen til at jeg levde var for å kunne skrive om det, sier Fredrik Hossmann.

– Men jeg er bekymret for utviklingen i poetmiljøet, av all skrivingen. Det er blitt så mye av det. Det har tatt helt av og blitt mote. Alle skal prøve, det er blitt en skremmende trend. Jeg møter ingen som ikke enten har skrevet eller som ikke har tenkt å skrive noe. Folk tenker ikke at selv partypoesi kan være farlig: mange som jeg kjente har forsvunnet inn i seg selv, med et så utviklet følsomhet og uttrykksbehov at de ikke fungerer lenger i det daglige liv. Selv baksiden av en melkekartong eller en trikkebillett kan bli det som får begeret til å tippe over.

Kjæresten havnet på dikterhjem. De ble forfulgt av diktervernet.

– Vi var så forelska, vi var som skapt for hverandre. Vi ville skrive oss gjennom dette livet. Diktervernet tok knekken på henne og tilslutt satte hun et punktum rett i armen.

Fredrik Hossmann blir stille. Tårene vaker i øyekroken. Han besøker av og til biblioteket der de møttes første gang og minnes. Tenker på henne hver dag. Historien kommer til da han skrev sitt første notat, som vokste til en koloss på mer enn 450 sider.

Det var da jeg forsto jeg at det ikke var en bok en skrev, men en avhengighet jeg var fanget i. Likevel ville jeg ikke innse sannheten. Det var så kult, tok helt av. Vi ville bare dikte. Bare en gang til, lovte vi hverandre. Det ble dag og natt uten tanke på konsekvenser. Vi forsøkte alt, selv ikke revyer og skuespill lot vi være uprøvd. Av de vi traff i miljøet ble vi usedvanlig godt tatt imot, det hadde vi aldri opplevd før. Folk drev hverandre videre mot stadig nye høyder, men det var bare for å få gode kommentarer tilbake. Tilslutt så jeg meg i speilet, usunn og sliten. Jeg spurte meg selv: hva er det du egentlig driver med? Og svarte meg selv – du skriver istedenfor å leve, du dikter deg til døde. Så bestemte jeg meg for å finne veien ut av dette helvete.

Han har ikke diktet siden den opplevelsen. Før det skrev han hver dag. Hvor han fikk ideene fra, vil han ikke fortelle. I dag sitter han med et sviktet lyrisk immunforsvar, og han blir fort trøtt og sliten. Det er ingen vei tilbake til det tidligere livet som poet. Selv det å gå i Oslos gater er en stor belastning for han.

– Det ville være ille å møte noen fra det gamle miljøet, det ville ikke vare lenge før vi gikk for å ta et notat sammen, også er jeg redd jeg ville sprekke, kanskje ville gå rett på en roman og dø av en overdose.

Filmen ”Fredrik Hossmann – En fallen poet” handler ikke bare om poesi, men like mye om det å være et medmenneske.

*

Skrevet av Konrad Rasmussen.
Gjengitt med velvillig tillatelse.