ebbe og flo,
dag og natt,
skumring og demring,
lys og skygge
jeg sover under stjernene
slik stjernene sover i meg, jeg
skapt av samme støv
som dem, er vi like mye
både det vi er og det vi ikke er
Verken mer eller mindre
Før og etter,
under og over,
inni og utenpå,
tåke og klarhet
*
Fredrik Hossmann (2/30)
¿Puedo dormir entre usted? le pregunté a las estrellas
Ellos respondieron abriendo cielo nocturno para mí
En plass mellom
Kan jeg sove mellom dere, spurte jeg stjernene
De svarte med å åpne nattehimmelen for meg
A space between
May i sleep between you, i asked the stars
They responded by opening the nightsky for me
*
Fredrik Hossmann
(29/30)
Ella – ahora mismo esta desnuda
Antes yo la devestia
Yo la senti antes
de que ella fuera mia
El dia – ya no ha terminado
antes vino el atardecer, despues la nocce
Entonces el recuerdo vino
antes que algo sucediera
Ahora mismo estoy nudo
Antes yo me quite la ropa
Y nosotros – ya, un sueno
antes de dormir juntos
La mentira – ahora mismo verdad
antes de que fuera contada
y entonces antes de que ella viniera
ira elle de camino fuera por la puerta
Nosotros entonces estabamos desnudos
antes nosotros nos vestimos
y antes de empeza a compartir –
ya termina
Antes nosotros nos vestimos de nuevo
Sentimos nosotro dos cerca las vestiduros
y antes de compartir el adiós
nosotros encontramos de nuevo
Deja nu
Hun – allerede naken
før jeg kledde av henne
Jeg – allerede hennes
før hun ble min
Dagen – allerede kveld
før morgengryet kom
Natten – allerede et minne
før noe hadde skjedd
Jeg – allerede naken
før jeg kledde av meg
og vi – allerede en drøm
før vi sovnet sammen
Løgnen – allerede sannhet
før den var fortalt
Og allerede før hun kom –
var hun på vei ut av døren
Begge var vi nakne –
før vi kledde av oss
Og før det rakk å begynne –
var det allerede over
Og før vi kledde på oss igjen –
iførte vi oss nærhetens rustning
og før vi rakk å si adjø –
møttes vi på ny
Deja nu
She – already naked
before I undressed her
I – already hers
before she became mine
Day – already evening
Before dawn came
Night – already a memory
before anything had happened
I – already naked
before I undressed
and we – already a dream
before we fell asleep together
The lie – already truth
before it was told
And even before she came –
she was on her way out the door
Both we were naked –
before we undressed
And before it had time to begin –
it was already over
before we dressed again up –
we hid in our armor of proximity
and before saying goodbye to each other –
we met again
*
Fredrik Hossmann
(23/30)
Hun – allerede naken
før jeg kledde av henne
Jeg – allerede hennes
før hun ble min
Dagen – allerede kveld
før morgengryet kom
Natten – allerede et minne
før noe hadde skjedd
Jeg – allerede naken
før jeg kledde av meg
og vi – allerede en drøm
før vi sovnet sammen
Løgnen – allerede sannhet
før den var fortalt
Og allerede før hun kom –
var hun på vei ut av døren
Begge var vi nakne –
før vi kledde av oss
Og før det rakk å begynne –
var det allerede over
Før vi kledde oss igjen –
iførte vi oss nærhetens rustning
og før vi rakk å si adjø –
møttes vi på ny
*
Fredrik Hossmann
Denne natten kan da ikke vare evig, sier hun, i morgen stiger solen som alltid før. Men vi har sluttet å høre på henne. Vi hutrer rundt bålet og vet at denne natten tar aldri slutt. Vi forteller hverandre historier og synger våre sanger. Vi er trøtte og vil sove, men ingen av oss vil sovne. Det er ingen morgendag å våkne opp til. Snart er bålet brent ned og vi klynger oss sammen for å holde varmen litt lenger.
Rart å tenke på at sola gikk ned for aller siste gang i går.
Rart å tenke på at den aldri kommer tilbake.
Over oss er stjernene og under oss er jorda som blir kaldere og kaldere og kaldere.
Snart er det ikke mer mat. Snart er det ikke mer drikke.
Bålet blir mindre. Vi flytter oss nærmere. Det er ingenting vi kan gjøre. Det er ingen flere sanger og alle historiene er forlengst fortalt.
Bare tausheten og tomheten er tilbake.
*
Fredrik Hossmann
I den timen gull og bly går hver sin vei – når du veies på kjærlighetens vekt og du finnes for lett eller tung. I den timen når kropp og sjel skiller lag og du og deg ikke lenger er den samme. I den timen når masken rives av deg og natten står naken foran deg.
I den gylne timen når dine barn, både de fødte og de ufødte skal dømme deg. I den gylne timen som venter alle et eller annet sted på veien. I den gylne timen når du dømmes til å vandre videre, eller du endelig får lov til å vende hjem.
Hele mitt liv, en lengsel etter å komme hjem.
*
Fredrik Hossmann
Enda vi tente alle lys var det fortsatt mørkt inne i oss. Enda vi skrek så høyt vi kunne var det fortsatt stille. Det ble lyst ennå satt vi der i mørket. Det ble morgen ennå var natten i oss.
*
Fredrik Hossmann
Den første mann satt sammen med den første kvinne. De holdt hverandres hender. Når han så inn i hennes øyne, visste han ikke hva han skulle si. Så han rettet blikket mot nattehimmelen over dem – den var full av stjerner.
Mannen begynte å snakke. Det ene ordet grep det andre, og ordene ble til mennesker og dyr, til fortellinger og eventyr. Alt som han fortalte, glemte han i samme øyeblikk, men kvinnen beholdt historiene i sitt hjerte.
Hver kveld satt de sammen. Han fortalte og hun lyttet, og kroppene deres vokste sammen med ordene.
Etter hvert ble som barna deres ble født fortalte hun dem historiene videre. I hennes munn ble bildene rikere, menneskene og dyrene mer levende – et hav av ord og fortellinger fikk de å vokse opp i.
En gang, mens moren fortalte barna et eventyr, kom mannen forbi. Han stoppet og lyttet til eventyret – og det neste – og det neste.
Senere når mannen og kvinnen satt sammen – slik de engang hadde gjort – og mannen spurte om hun ikke kunne fortelle mer for ham. Så hun fortalte. Historie etter historie. Noen korte, noen lange – noen morsomme og noen triste.
Da hun endelig var ferdig, tiet mannen lenge mens de så opp i stjernehimmelen sammen.
– Hvordan, spurte han henne endelig, – hvordan er det at du kjenner alle disse historiene?
*
Fredrik Hossmann
