Fødselsgraven

 

Du og jeg og han og henne i den samme grav

 

I den graven vi skal fødes ut av

og leve våre liv som oldinger

på vei mot ungdommens kilde

før vi på ny klatrer inn i vår mors mage

 

Inn i det universet som lever inne i henne

 

Der vi skal bli stadig mindre

til vi er absolutt usynlige

for det nakne øye,

 

men at vi ikke kan sees

betyr ikke at vi ikke finnes,

der vi faller mellom stjernene

 

*
Fredrik Hossmann (6/30)

Reklamer

Deja nu

 

 

Hun – allerede naken

før jeg kledde av henne

Jeg – allerede hennes

før hun ble min

 

Dagen – allerede kveld

før morgengryet kom

Natten – allerede et minne

før noe hadde skjedd

 

Jeg – allerede naken

før jeg kledde av meg

og vi – allerede en drøm

før vi sovnet sammen

 

Løgnen – allerede sannhet

før den var fortalt

Og allerede før hun kom –

var hun på vei ut av døren

 

Begge var vi nakne –

før vi kledde av oss

Og før det rakk å begynne –

var det allerede over

 

Før vi kledde oss igjen –

iførte vi oss nærhetens rustning

og før vi rakk å si adjø –

møttes vi på ny

 

*

 

Fredrik Hossmann

 

 

Det er bare et sommerregn, sa du

 

Jeg var sulten

og du ga meg ikke mat

 

Jeg var naken

og du ga meg ikke klær

 

Jeg var tørst

og du ga meg ikke å drikke

 

 

Det er bare et sommerregn, sa du

det går over

 

 

Jeg var svimmel

men du støttet meg ikke

 

Jeg var sliten

men du bød meg ikke å sitte

 

Jeg var en fremmed

Du spurte ikke hva jeg het

 

 

Det er bare et sommerregn, sa du

Snart er det over

 

 

Jeg var et skrik

men du hørte meg ikke

 

Jeg var en fortid

du helst ville glemme

 

Jeg hadde sonet min straff

men du tilga meg ikke

 

Det er bare et sommerregn, sa du

og pekte mot døren

 

Torden rullet og lyn blinket

og jeg / allerede gjennomvåt

 

bare noen skritt etter

at jeg hadde forlatt huset

 

 

Her er jeg igjen / utenfor din dør

Nøler før jeg / banker på

 

 

Det er bare et sommerregn, sa du

da jeg gikk. Det går over

Den gylne timen

I den timen gull og bly går hver sin vei – når du veies på kjærlighetens vekt og du finnes for lett eller tung. I den timen når kropp og sjel skiller lag og du og deg ikke lenger er den samme. I den timen når masken rives av deg og natten står naken foran deg.

I den gylne timen når dine barn, både de fødte og de ufødte skal dømme deg. I den gylne timen som venter alle et eller annet sted på veien. I den gylne timen når du dømmes til å vandre videre, eller du endelig får lov til å vende hjem.

Hele mitt liv, en lengsel etter å komme hjem.

*

Fredrik Hossmann

Langs en endeløs strand

vandrer en naken kvinne.

Knuste flasker ligger gjemt i sanden,
men hun bryr seg ikke. Går bare videre.
Bølgene vasker føttene hennes.

Noen ganger er jeg den kvinnen.
Noen ganger er jeg mannen hun etterlot.
Noen ganger er jeg stranden hun går på.
Noen ganger er jeg den knuste flasken gjemt i sanden.

Men det meste av tiden…

Det meste av tiden er jeg en av bølgene
som vasker hennes føtter.

*

Fredrik Hossmann

Arret i pannen

Maxime gjorde alt han ville. Fulgte med på hans leker. Ikke fordi hun ikke hadde egne ønsker, men fordi det var godt å overlate seg i hans vilje. Også at hun tok vare på ham, var en del av leken, at han fikk være liten i hennes armer.

Dagene hennes var lysere når han var hos henne. Nettene mindre mørke. Musikken lystigere. Blomstene duftet sterkere. Maxime ble modigere, stilte krav hun ikke visste at hun hadde, åpnet seg opp, ga seg hen til ham slik hun aldri hadde våget før.

Så snørte nettet seg sammen. Maxime (mer…)