Cinema Paradiso

 

Sitter i salen og ser på filmen om mitt liv

 

Hvem er det jeg er nå?

Hvem er det som spiller meg?

Og hvem er det som

jeg synes å gjenkjenne i mine medspillere?

 

Sitter i salen, blant utallige variasjoner av meg selv

 

Meg selv som mann, meg selv som kvinne

meg selv som ung og meg selv som gammel

meg selv som bitter og innelukket

Meg selv som lykkelig og utadvendt

Meg selv som idealist og kyniker

i utallige adskilte personer

 

Så mange av meg det er,

tenker jeg og vender tilbake til lerretet

 

Hender glir inn i hender

både på lerret og i sal

 

Vi omfavner oss

Men kysser hverandre

 

*
Fredrik Hossmann (17/30)

 

30 dager, 30 dikt finner du her

Facebook gruppen finner du her

 

 

Advertisements

La primera y el ultimo palabra

 

… La primera palabra
Ahora tengo
en un abrazo resbaladiza

mírame, dime que me quieres
Gritas susurrando una y otra vez

mis manos están des cangrejos
lejos del océano

sus labios es un pájaro
cazar un pez

la memoria no tener fin
simplemente comienza una vez más,

Yo nos soy y tú eres una música olvidada

a un mismo tiempo usted es su abuela y su hija
en la misma persona

seis ojos que miran en todas las direciones
y todo es el color de un espejo

la hombra y el mujero, du dice
con un cuerpo roto

No es mío o el suyo, se dice
Es esta la última palabra, te pido
no, se dice, es …

 
Det første og siste ord

 
… Det første ordet
Har jeg nå
i en glatt omfavnelse

se på meg, du forteller meg at du vil ha meg
du hviske skriker om og om igjen

hendene mine er krabber
langt fra havet

leppene er en fugl
jakter på en fisk

minnene har ingen ende
Uendelige starter bare på nyee

Jeg er oss, og du er en glemt musikk

på samme tid er du bestemoren din og din datter
i en og samme person

seks øynene stirrer i alle retniger
og alle er fargen på et speil

Mannekvinn og kvinnemann, sier du
med en brukket kropp

Verken min eller din, sier du
Er dette det siste ordet, spør jeg
Nei, sier du, det er …

 
The first and the last word

 
…the first word
I now have
in a slippery embrace

look at me, tell me you want me
you whisper scream again and again

my hands are des crabs
far from the ocean

your lips is a bird
hunting a fish

memory have no end
just begins once more

I am us and you’re a music forgotten

at a same time you are your grandmother and your daughter
in the same person

six eyes looking in all direciones
and all is the color of a mirror

The woman-man and the man-woman, you say
with a broken body

it is not mine or yours, you say
is this the final word, i ask
no, you say, it is…

*

Fredrik Hossmann
(27/30)

 

Alt har sin pris

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris 1.01(pdf)

Alt har sin pris er den andre e-boken utgitt av Fredrik Hossmann. Denne gangen med tekster som ikke har vært utgitt samlet før.

«Hvis du var her nå ville jeg si unnskyld for noe jeg ikke kan unnskylde. Så ville jeg si at jeg ønsker oss all den kjærligheten vi kan få, selv om det ikke er med hverandre vi skal få den.»

Alt har sin pris består av 12 tekster som kretser omkring løgn og sannhet, avskjed og møte, hjelpeløshet og styrke, glemsel og minner, lengselen etter å finne et hjem og drømmen om å finne en kjærlighet som varer.

2844 ord.

Alt har sin pris lastes ned ved å klikke på lenken. Åpnes med Adobe Reader.

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris 1.01(pdf)

Langs en endeløs strand

vandrer en naken kvinne.

Knuste flasker ligger gjemt i sanden,
men hun bryr seg ikke. Går bare videre.
Bølgene vasker føttene hennes.

Noen ganger er jeg den kvinnen.
Noen ganger er jeg mannen hun etterlot.
Noen ganger er jeg stranden hun går på.
Noen ganger er jeg den knuste flasken gjemt i sanden.

Men det meste av tiden…

Det meste av tiden er jeg en av bølgene
som vasker hennes føtter.

*

Fredrik Hossmann

Den første mann og kvinne

Den første mann satt sammen med den første kvinne. De holdt hverandres hender. Når han så inn i hennes øyne, visste han ikke hva han skulle si. Så han rettet blikket mot nattehimmelen over dem – den var full av stjerner.

Mannen begynte å snakke. Det ene ordet grep det andre, og ordene ble til mennesker og dyr, til fortellinger og eventyr. Alt som han fortalte, glemte han i samme øyeblikk, men kvinnen beholdt historiene i sitt hjerte.

Hver kveld satt de sammen. Han fortalte og hun lyttet, og kroppene deres vokste sammen med ordene.

Etter hvert ble som barna deres ble født fortalte hun dem historiene videre. I hennes munn ble bildene rikere, menneskene og dyrene mer levende – et hav av ord og fortellinger fikk de å vokse opp i.

En gang, mens moren fortalte barna et eventyr, kom mannen forbi. Han stoppet og lyttet til eventyret – og det neste – og det neste.

Senere når mannen og kvinnen satt sammen – slik de engang hadde gjort – og mannen spurte om hun ikke kunne fortelle mer for ham. Så hun fortalte. Historie etter historie. Noen korte, noen lange – noen morsomme og noen triste.

Da hun endelig var ferdig, tiet mannen lenge mens de så opp i stjernehimmelen sammen.

– Hvordan, spurte han henne endelig, – hvordan er det at du kjenner alle disse historiene?

*

Fredrik Hossmann

Mistelkant

– Si meg, sa hun, – kan jeg bli med deg?
– Jeg vet ikke hvor jeg skal, sa han
– Det passer meg fint, det er dit jeg vil hen.
De slynget seg om hverandre.
– Har du navn? spurte hun.
– Mistelkant, svarte han.
– Det er er et fint navn, sa hun.
– Hva heter du? spurte han.
– Jeg vil ikke si det, sa hun.
De var stille lenge.
– Hvis du vil kan du være Mistelkant du også, sa han.
– Deler du navnet ditt med meg? spurte hun, – hva må jeg gjøre til gjengjeld?
– Du må bare holde hånden min, når vi krysser Sinsenkrysset, sa han.
– Det går greit, sa hun.

Fra den dagen var de et vesen, som levde bak et navn, noen ganger forkledde de seg som mann, andre ganger som kvinne. De overrasket stadig med nye ansikter og nye kropper. Huset de bodde i hadde to utganger og to innganger, alt etter som hvem de var. Sengen de sovnet i, var aldri den samme som de våknet i.

– Er du lykkelig nå? spurte hin.
– Ja, svarte hin seg selv.

Hin gikk nedover gaten, den lignet dem begge.

*

Fredrik Hossmann