Det er bare et sommerregn, sa du

 

Jeg var sulten

og du ga meg ikke mat

 

Jeg var naken

og du ga meg ikke klær

 

Jeg var tørst

og du ga meg ikke å drikke

 

 

Det er bare et sommerregn, sa du

det går over

 

 

Jeg var svimmel

men du støttet meg ikke

 

Jeg var sliten

men du bød meg ikke å sitte

 

Jeg var en fremmed

Du spurte ikke hva jeg het

 

 

Det er bare et sommerregn, sa du

Snart er det over

 

 

Jeg var et skrik

men du hørte meg ikke

 

Jeg var en fortid

du helst ville glemme

 

Jeg hadde sonet min straff

men du tilga meg ikke

 

Det er bare et sommerregn, sa du

og pekte mot døren

 

Torden rullet og lyn blinket

og jeg / allerede gjennomvåt

 

bare noen skritt etter

at jeg hadde forlatt huset

 

 

Her er jeg igjen / utenfor din dør

Nøler før jeg / banker på

 

 

Det er bare et sommerregn, sa du

da jeg gikk. Det går over

Reklamer

Byen uten navn eller hvordan lage verdens beste vafler

Fredrik Hossmann – Byen Uten Navn (pdf)


Byen uten navn – eller hvordan lage verdens beste vafler

ble utgitt første gang i 1996 av BonnierCarlsen, illustrert av Annette Halvorsen. Her blir den gjenutgitt som digital bok, uten illustrasjoner. Teksten er tilpasset det nye formatet, og er tildels skrevet på nytt.

4232 ord.

Omslagsfotoet er av Olav Ljone Skogaas.
Redigert og designet av Konrad Rasmussen.
Takk til Gina Nordvang for god hjelp underveis.

Byen uten navn ble også spilt som teater i 1992:

“…Hymne til vaffelen. Et stykke om ensomhet, om fremmedhat i det store øde landskapet. Øde selv om  landskapet er storbyen… Anslaget er á la filmen “Paris, Texas”…  gir meg en følelse av tomhet, av store åpne sletter…

Fredrik Hossmann har skrevet en tekst med surrealistisk anslag. Men i stedet for å tømme disse elementene for enhver hverdagslig betydning besjeler han dem. Vaffelen – det bankende hjertet og vinflasken som snakker og “drikker meg helt tom” – får historier rundt seg som griper, som gir meg opplevelser. fremmedheten, lengselen, angsten, drømmen blir i Hossmanns framførelse virkelige størrelser. Lavmælt, men kanskje derfor så virkningsfullt…”

(Inger-Margrethe Lunde, Klassekampen, 92)

Den Norske Bokdatabasens omtaler boken slik:

Bokas jeg-person kommer til Byen Uten Navn. Her opplever han de selsomste ting og møter de underligste figurer. Han treffer pappmenneskene, han møter de onde bilene som hersker om natta og de gode som regjerer om dagen, han støter på dvergene som bilene har fortrengt, og han blir kjent med vaffelmannen. De er alle vesener som eksisterer i de viltre drømmene hans.

(© FS Informasjonstjenester)

«Hva kan jeg si, dette var noe med det beste jeg har lest her. Forunderlig vakkert og fantasifult, jeg legger meg flat…gratulerer 🙂 Må lese den en gang til for å assosiere litt. Har denne en dypere mening eller er det bare jeg som leser mellom linjene her?… Wow… hva kan jeg si? Magisk realisme de luxe…»

(Kommentarer, poeten.no)

Byen uten navn kan lastes ned ved å klikke på linken. Leses med Adobe Reader.

Fredrik Hossmann – Byen Uten Navn (pdf)

Mistelkant

– Si meg, sa hun, – kan jeg bli med deg?
– Jeg vet ikke hvor jeg skal, sa han
– Det passer meg fint, det er dit jeg vil hen.
De slynget seg om hverandre.
– Har du navn? spurte hun.
– Mistelkant, svarte han.
– Det er er et fint navn, sa hun.
– Hva heter du? spurte han.
– Jeg vil ikke si det, sa hun.
De var stille lenge.
– Hvis du vil kan du være Mistelkant du også, sa han.
– Deler du navnet ditt med meg? spurte hun, – hva må jeg gjøre til gjengjeld?
– Du må bare holde hånden min, når vi krysser Sinsenkrysset, sa han.
– Det går greit, sa hun.

Fra den dagen var de et vesen, som levde bak et navn, noen ganger forkledde de seg som mann, andre ganger som kvinne. De overrasket stadig med nye ansikter og nye kropper. Huset de bodde i hadde to utganger og to innganger, alt etter som hvem de var. Sengen de sovnet i, var aldri den samme som de våknet i.

– Er du lykkelig nå? spurte hin.
– Ja, svarte hin seg selv.

Hin gikk nedover gaten, den lignet dem begge.

*

Fredrik Hossmann