Møte mot møte

 

Øye mot øye

 

betrakter vi hverandre

betrakte hverandre

 

Øre mot øre

 

lytter vi til hverandre

lytte til hverandre

 

Hånd mot hånd

 

berører vi hverandres

berøring

 

Kropp mot kropp

 

kropper vi våre

kroppers kropper

 

Hjerte mot hjerte

 

elsker vi hverandre

elske hverandre

 

*

 
Fredrik Hossmann (Torsdag 27. april)

 

Alle diktene fra 30 dager, 30 dikt finner du her

 

Advertisements

Basisbehov

 

På biblioteket koster det fem kroner å gå på do

Derimot er internet gratis

 

Jeg kniper igjen

og lar fingrene mine sprute

utover tastatur og skjerm

 

Etterpå vasker jeg mine hender

Men lukten henger igjen

 

*
Fredrik Hossmann (Tirsdag 25. april)

 

Alle diktene i 30 dager, 30 dikt leser du her

 

Cinema Paradiso

 

Sitter i salen og ser på filmen om mitt liv

 

Hvem er det jeg er nå?

Hvem er det som spiller meg?

Og hvem er det som

jeg synes å gjenkjenne i mine medspillere?

 

Sitter i salen, blant utallige variasjoner av meg selv

 

Meg selv som mann, meg selv som kvinne

meg selv som ung og meg selv som gammel

meg selv som bitter og innelukket

Meg selv som lykkelig og utadvendt

Meg selv som idealist og kyniker

i utallige adskilte personer

 

Så mange av meg det er,

tenker jeg og vender tilbake til lerretet

 

Hender glir inn i hender

både på lerret og i sal

 

Vi omfavner oss

Men kysser hverandre

 

*
Fredrik Hossmann (17/30)

 

30 dager, 30 dikt finner du her

Facebook gruppen finner du her

 

 

Knivblikk

 

Samme hvor mye vi prøver
blir øynene våre til kniver
hendene til jernstenger
kroppen til et kvelertak

Jeg kan ikke la være å drepe oss

og

jeg kan ikke la være
å føde oss tilbake til livet
uansett hvor mye jeg ikke ønsker

Skrittene våre bort fra oss
bare fører meg tilbake til vi endelig
møtes igjen

Dørene lukkes bak oss
nøkkelen kastes i elven

blir øynene vi endelig åpner
forteller oss hvor mye vi har savnet oss

og

dansen begynner på nytt
Skyver oss nærmere stupet for hvert trinn
hvert forsøk på å holde hverandre fast
blir en bønn om å slippe taket

Og når taket endelig slipper og hopper utfor kanten
føles ingen smerte / bare sorg over at det ikke er vi
som snart treffer bakken / langt der nede

Følelsen av retning forsvinner

faller oppover gjennom skyene
kolliderer mot den svarte kanten

Med åpne øyne møtes våre knivblikk
de stikker oss tilbake til deg og meg

ennå en stund

 
*

 

Fredrik Hossmann
(13/30)

Alt har sin pris

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris 1.01(pdf)

Alt har sin pris er den andre e-boken utgitt av Fredrik Hossmann. Denne gangen med tekster som ikke har vært utgitt samlet før.

«Hvis du var her nå ville jeg si unnskyld for noe jeg ikke kan unnskylde. Så ville jeg si at jeg ønsker oss all den kjærligheten vi kan få, selv om det ikke er med hverandre vi skal få den.»

Alt har sin pris består av 12 tekster som kretser omkring løgn og sannhet, avskjed og møte, hjelpeløshet og styrke, glemsel og minner, lengselen etter å finne et hjem og drømmen om å finne en kjærlighet som varer.

2844 ord.

Alt har sin pris lastes ned ved å klikke på lenken. Åpnes med Adobe Reader.

Fredrik Hossmann – Alt har sin pris 1.01(pdf)

Veien hjem

Stadig oftere møter du ham i døren om kvelden
Før du legger deg, når du kryper inn under dynen til din kjære
Han smiler redd, strekker hånden ut, men du unngår berøringen
Balansen er ikke lenger i din favør

Han legger seg inntil deg, slik du ligger inntil henne
omfavner han henne med dine hender
Og når hun tar imot kjærtegnene er det ikke henne,
men hun i henne som slipper taket

i håp om at denne gangen skal
lyset danse i skyggen,
vannet renne fra kilden
og dere finne veien hjem

*

Fredrik Hossmann

Mistelkant

– Si meg, sa hun, – kan jeg bli med deg?
– Jeg vet ikke hvor jeg skal, sa han
– Det passer meg fint, det er dit jeg vil hen.
De slynget seg om hverandre.
– Har du navn? spurte hun.
– Mistelkant, svarte han.
– Det er er et fint navn, sa hun.
– Hva heter du? spurte han.
– Jeg vil ikke si det, sa hun.
De var stille lenge.
– Hvis du vil kan du være Mistelkant du også, sa han.
– Deler du navnet ditt med meg? spurte hun, – hva må jeg gjøre til gjengjeld?
– Du må bare holde hånden min, når vi krysser Sinsenkrysset, sa han.
– Det går greit, sa hun.

Fra den dagen var de et vesen, som levde bak et navn, noen ganger forkledde de seg som mann, andre ganger som kvinne. De overrasket stadig med nye ansikter og nye kropper. Huset de bodde i hadde to utganger og to innganger, alt etter som hvem de var. Sengen de sovnet i, var aldri den samme som de våknet i.

– Er du lykkelig nå? spurte hin.
– Ja, svarte hin seg selv.

Hin gikk nedover gaten, den lignet dem begge.

*

Fredrik Hossmann