Et skritt av gangen

 

Ansikter smelter sammen med det steinete landskapet.

Alle som en eller annen gang har gått sammen med meg er her.

Noen foran, noen bak og noen ved siden av.

Noen tettere og noen fjernere.

 

De snakker mitt språk, hvisker ulike råd og prøver å dra meg i hver sin retning.

Jeg fortsetter rett frem under skyfri himmel, uten å la meg lokke.

 

*
Fredrik Hossmann (19/30)

 

Alle diktene fra april så langt

 

Advertisements

Mistelkant

– Si meg, sa hun, – kan jeg bli med deg?
– Jeg vet ikke hvor jeg skal, sa han
– Det passer meg fint, det er dit jeg vil hen.
De slynget seg om hverandre.
– Har du navn? spurte hun.
– Mistelkant, svarte han.
– Det er er et fint navn, sa hun.
– Hva heter du? spurte han.
– Jeg vil ikke si det, sa hun.
De var stille lenge.
– Hvis du vil kan du være Mistelkant du også, sa han.
– Deler du navnet ditt med meg? spurte hun, – hva må jeg gjøre til gjengjeld?
– Du må bare holde hånden min, når vi krysser Sinsenkrysset, sa han.
– Det går greit, sa hun.

Fra den dagen var de et vesen, som levde bak et navn, noen ganger forkledde de seg som mann, andre ganger som kvinne. De overrasket stadig med nye ansikter og nye kropper. Huset de bodde i hadde to utganger og to innganger, alt etter som hvem de var. Sengen de sovnet i, var aldri den samme som de våknet i.

– Er du lykkelig nå? spurte hin.
– Ja, svarte hin seg selv.

Hin gikk nedover gaten, den lignet dem begge.

*

Fredrik Hossmann

jeg tegner

ansikt i vinden
de blir tilbake
jeg blåser bort

*

Fredrik Hossmann