Møte mot møte

 

Øye mot øye

 

betrakter vi hverandre

betrakte hverandre

 

Øre mot øre

 

lytter vi til hverandre

lytte til hverandre

 

Hånd mot hånd

 

berører vi hverandres

berøring

 

Kropp mot kropp

 

kropper vi våre

kroppers kropper

 

Hjerte mot hjerte

 

elsker vi hverandre

elske hverandre

 

*

 
Fredrik Hossmann (Torsdag 27. april)

 

Alle diktene fra 30 dager, 30 dikt finner du her

 

Reklamer

Klippet bort, nesten

 

Jeg tror på en regissør

som tålmodig sniker seg nærmere  

 

med kameraet skjult i åpenhet

 

og filmer oss med vidåpne øyne,

slik at vi glemmer at vi skal se

 

oss selv senere

 

*

 
Fredrik Hossmann (10/30)

 

 

Amor en la última mirada

 

Hay más que una estrella
en el cielo, dije
y cerró mis ojos
en el amor ciego

Al primer beso, ella dijo
y se humedeció los labios,
lleva en sí mismo la última

 

Kjærlighet ved siste blikk

Det finnes fler enn en stjerne
på himmelen, sa jeg
og lukket øynene
i blind kjærlighet

allerede det første kysset, sa hun
og fuktet leppene,
bærer det siste i seg

 

Love at last glance

There are more than one star
in the sky, I said
and closed my eyes
in blind love

already the first kiss, she said
and moistened her lips,
carries the last

Fredrik Hossmann
(10/30)

Kan du høre at hun skriker?

 

 

Hun velger deg og hun velger meg, og min kjærlighet til dere begge blir ikke mindre av det. Bare sammen med oss kan hun beholde seg selv. I våre mellomrom skapes en sone hvor vi har plass nok. Hun trives her, og hver gang hun krysser grensen bringer hun gaver med seg. Gaver hun selv ikke vet hva er, men som blir til i det øyeblikket vi gjenkjenner det som en gave.

 

Siden vi tre møtte hverandre, ser hun seg selv tydeligere, hvordan hun skifter ettersom hvem hun er sammen med, men også hva som forblir det samme blir tydeligere. Det som ikke lar seg velge bort.

 

Hun frykter at om hun velger en av oss, mister hun seg selv, vet ikke hvordan hun skal beholde både seg selv og en av oss i samme forhold. Det er lettere å være tre. Da kan en av oss forlate rommet uten å føle at vi etterlater noen av oss alene med seg selv og sin ensomhet.

 

Hun sier ikke ja, redd for at hun ikke har styrke til å si nei om det skulle bli nødvendig. Jeg kler meg i litt gråere klær enn jeg ønsker, vet ikke om jeg klarer å trekke meg tilbake om oppmerksomheten hun gir meg skulle bli for stor. Vi snakker litt lavere slik at ikke alt som sies oppfattes tydelig, slik at vi alltid kan omformulere oss om det skulle være nødvendig.

 

Hun ønsker å male byen rød, himmelen grønn og gresset blått, men hun er redd for at også hun kommer til å skifte farve. Hun holder seg tilbake, slik at hvis en av oss kommer for nær, er det ikke hennes feil om det går galt. Hun holder seg nær utgangsdøren slik at hun alltid kan flykte om nødvendig. Hun sitter med ryggen mot veggen slik at hun kan se alle som kommer inn og går ut.

 

Av og til fantaserer hun om å leies naken gjennom gatene med bind for øynene, slik at alle kan se henne, og uten at hun siden vet om de har sett henne. Hun kjenner seg tryggest med seg selv når hun føler skam over seg selv. Hvem ville hun være om hun var stolt? Ikke seg selv. Hennes manglende skam over sin skam er kanskje det eneste hun er virkelig stolt over.

 

Hun lukker øynene. Hun holder seg for ørene. Hun gjør seg klar til å skrike.

 

*

Fredrik Hossmann

(20/30)

Skisser fra et forhold

 

De vanlige ordene stemmer ikke lenger

Stadig dikter vi nye ord for den kjærlighet

vi elsker med hverandre/ Som elsker med oss

 

I begynnelsen forandret den seg stadig

Så forandret vi oss

 

*

 

Vi vandrer i hverandres landskap

Uten kart og kompass

Noen ganger sier vi ord som ikke

hører hjemme i noe språk vi kjenner

 

Vi er i et ikke-forhold

I mangel av et bedre ord

Vi er ikke-kjærester som

ikke-elsker hverandre

 

*

 

Vår ennå navnløse kjærlighet

elskes utenfor de vanlige boksene

for venn eller kjæreste,

elsker og elsket

 

Vi er og ikke er samtidige,

Går det an det da? Spør vi i hverandres ører

Ja og nei, svarer vi i hverandres munn

 

I skumringens demring

Og demrings skumring

Møter vi hverandre i en kjærlighet

Større enn vi er hver for oss

 

*

 

Vår kjærlighet

har flere fingre, flere munner, flere øyne

enn deg og meg til sammen

Vår kjærlighet verken

begynner eller slutter med oss

Den finner sine egne veier

Og vi følger hverandre

Uten å vite hvem som leder

 

*

 

Fredrik Hossmann

(17/30)

Knivblikk

 

Samme hvor mye vi prøver
blir øynene våre til kniver
hendene til jernstenger
kroppen til et kvelertak

Jeg kan ikke la være å drepe oss

og

jeg kan ikke la være
å føde oss tilbake til livet
uansett hvor mye jeg ikke ønsker

Skrittene våre bort fra oss
bare fører meg tilbake til vi endelig
møtes igjen

Dørene lukkes bak oss
nøkkelen kastes i elven

blir øynene vi endelig åpner
forteller oss hvor mye vi har savnet oss

og

dansen begynner på nytt
Skyver oss nærmere stupet for hvert trinn
hvert forsøk på å holde hverandre fast
blir en bønn om å slippe taket

Og når taket endelig slipper og hopper utfor kanten
føles ingen smerte / bare sorg over at det ikke er vi
som snart treffer bakken / langt der nede

Følelsen av retning forsvinner

faller oppover gjennom skyene
kolliderer mot den svarte kanten

Med åpne øyne møtes våre knivblikk
de stikker oss tilbake til deg og meg

ennå en stund

 
*

 

Fredrik Hossmann
(13/30)

(Dine øyne)

Dine øyne ser på meg

og gjør meg vakrere

enn jeg kan se meg

med mine egne

*

Fredrik Hossmann

ikke glemme

om det var jeg som fant henne
eller om det var hun som fant meg

har jeg glemt

om det var en sommerdag
eller en vinterkveld

har jeg glemt

ansiktet hennes
eller hvilken farve
øynene hennes hadde

har jeg glemt

men at hun hadde et ansikt
og at øynene hennes
hadde en farve

kan jeg ikke glemme

*

Fredrik Hossmann

Den første mann og kvinne

Den første mann satt sammen med den første kvinne. De holdt hverandres hender. Når han så inn i hennes øyne, visste han ikke hva han skulle si. Så han rettet blikket mot nattehimmelen over dem – den var full av stjerner.

Mannen begynte å snakke. Det ene ordet grep det andre, og ordene ble til mennesker og dyr, til fortellinger og eventyr. Alt som han fortalte, glemte han i samme øyeblikk, men kvinnen beholdt historiene i sitt hjerte.

Hver kveld satt de sammen. Han fortalte og hun lyttet, og kroppene deres vokste sammen med ordene.

Etter hvert ble som barna deres ble født fortalte hun dem historiene videre. I hennes munn ble bildene rikere, menneskene og dyrene mer levende – et hav av ord og fortellinger fikk de å vokse opp i.

En gang, mens moren fortalte barna et eventyr, kom mannen forbi. Han stoppet og lyttet til eventyret – og det neste – og det neste.

Senere når mannen og kvinnen satt sammen – slik de engang hadde gjort – og mannen spurte om hun ikke kunne fortelle mer for ham. Så hun fortalte. Historie etter historie. Noen korte, noen lange – noen morsomme og noen triste.

Da hun endelig var ferdig, tiet mannen lenge mens de så opp i stjernehimmelen sammen.

– Hvordan, spurte han henne endelig, – hvordan er det at du kjenner alle disse historiene?

*

Fredrik Hossmann

(enøyd fugl)

en enbent og enøyd fugl
flyr alene

på vei bort

fra den store flokken
av enbente og enøyde fugler

*

Fredrik Hossmann