Fredrik Hossmann – EN FALLEN POET

Fredrik Hossmann møter oss i en trang bakgate ikke langt fra Deichmanske bibliotek.

– Det var her det begynte, med lesningen av de andre, før vi skrev våre egne tekster. Det har eksplodert enormt, folk har flere måter å eksponerer seg på. Man hører om 14 år gamle jenter som er hekta på dikt! Dette er resultatet av poesi-kulturen, folk klarer ikke å kontrollere seg lenger.

Fredrik Hossmann vet hva han snakker om. Han har vært der. Han har skrevet både lyrikk og korttekster, noveller og annet. I store mengder. Det begynte med et kjærlighetsdikt da han var 17 år.
– Jeg har lært hvordan systemet fungerer på godt og vondt, sier han.

I morgen er det ny-premiere på dokumentaren ”En fallen poet”. Her får vi se den usminkede historien hans, fra den første uskyldige skriblingen til i dag. Regissør Stella Nydahl fulgte ham i over et år. Resultatet er en time og 23 minutter om refusjoner, skrivevegring, kommentarjakt, verbal bulimi og dype litterære depresjoner. Sammen gir de et innblikk i en skrivekultur hvor andre utenfortsående sjelden slipper inn.

Vi er ikke ute etter å rette en pekefinger, understreker Fredrik Hossmann. – Vi vil bare fortelle hva som skjedde, så får en hver velge selv. De finnes jo de som klarer å styre bruken bedre enn vi i dette miljøet.

Fredrik Hossmann blir stille, leter etter ord, gruer seg til ny-premieren, fremdeles synes han at det er beintøft å se seg selv fortelle om livet han levde.

– Jeg var ruset på metaforer. Jeg spiste anagrammer og onomatopoetikon. Når jeg skrev måtte jeg ha minst syv tekster gående på en gang før det hadde noen virkning på meg. Etter hvert taklet ikke hodet mitt ikke virkeligheten lenger. Jeg visste ikke om jeg var dikter, dikt eller det som ble diktet. Selv det å notere ned et telefonnummer eller en handleliste ga meg angst. Den store noian tok meg, gjorde meg livredd for å havne på et av de etablerte forlagene, som Gyldendal eller Cappelen. Selv da jeg reiste utenlands, for å slappe av i språk jeg ikke kunne hjalp det ikke. Eneste grunnen til at jeg levde var for å kunne skrive om det, sier Fredrik Hossmann.

– Men jeg er bekymret for utviklingen i poetmiljøet, av all skrivingen. Det er blitt så mye av det. Det har tatt helt av og blitt mote. Alle skal prøve, det er blitt en skremmende trend. Jeg møter ingen som ikke enten har skrevet eller som ikke har tenkt å skrive noe. Folk tenker ikke at selv partypoesi kan være farlig: mange som jeg kjente har forsvunnet inn i seg selv, med et så utviklet følsomhet og uttrykksbehov at de ikke fungerer lenger i det daglige liv. Selv baksiden av en melkekartong eller en trikkebillett kan bli det som får begeret til å tippe over.

Kjæresten havnet på dikterhjem. De ble forfulgt av diktervernet.

– Vi var så forelska, vi var som skapt for hverandre. Vi ville skrive oss gjennom dette livet. Diktervernet tok knekken på henne og tilslutt satte hun et punktum rett i armen.

Fredrik Hossmann blir stille. Tårene vaker i øyekroken. Han besøker av og til biblioteket der de møttes første gang og minnes. Tenker på henne hver dag. Historien kommer til da han skrev sitt første notat, som vokste til en koloss på mer enn 450 sider.

Det var da jeg forsto jeg at det ikke var en bok en skrev, men en avhengighet jeg var fanget i. Likevel ville jeg ikke innse sannheten. Det var så kult, tok helt av. Vi ville bare dikte. Bare en gang til, lovte vi hverandre. Det ble dag og natt uten tanke på konsekvenser. Vi forsøkte alt, selv ikke revyer og skuespill lot vi være uprøvd. Av de vi traff i miljøet ble vi usedvanlig godt tatt imot, det hadde vi aldri opplevd før. Folk drev hverandre videre mot stadig nye høyder, men det var bare for å få gode kommentarer tilbake. Tilslutt så jeg meg i speilet, usunn og sliten. Jeg spurte meg selv: hva er det du egentlig driver med? Og svarte meg selv – du skriver istedenfor å leve, du dikter deg til døde. Så bestemte jeg meg for å finne veien ut av dette helvete.

Han har ikke diktet siden den opplevelsen. Før det skrev han hver dag. Hvor han fikk ideene fra, vil han ikke fortelle. I dag sitter han med et sviktet lyrisk immunforsvar, og han blir fort trøtt og sliten. Det er ingen vei tilbake til det tidligere livet som poet. Selv det å gå i Oslos gater er en stor belastning for han.

– Det ville være ille å møte noen fra det gamle miljøet, det ville ikke vare lenge før vi gikk for å ta et notat sammen, også er jeg redd jeg ville sprekke, kanskje ville gå rett på en roman og dø av en overdose.

Filmen ”Fredrik Hossmann – En fallen poet” handler ikke bare om poesi, men like mye om det å være et medmenneske.

*

Skrevet av Konrad Rasmussen.
Gjengitt med velvillig tillatelse.

The URI to TrackBack this entry is: https://hossmann.wordpress.com/2007/08/08/fredrik-hossmann-%e2%80%93-en-fallen-poet/trackback/

RSS feed for comments on this post.

One CommentLegg igjen en kommentar

  1. Gleder meg til å se filmen «en fallen poet»😉


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: