Veien hjem

Stadig oftere møter du ham i døren om kvelden
Før du legger deg, når du kryper inn under dynen til din kjære
Han smiler redd, strekker hånden ut, men du unngår berøringen
Balansen er ikke lenger i din favør

Han legger seg inntil deg, slik du ligger inntil henne
omfavner han henne med dine hender
Og når hun tar imot kjærtegnene er det ikke henne,
men hun i henne som slipper taket

i håp om at denne gangen skal
lyset danse i skyggen,
vannet renne fra kilden
og dere finne veien hjem

*

Fredrik Hossmann

Mistelkant

- Si meg, sa hun, - kan jeg bli med deg?
- Jeg vet ikke hvor jeg skal, sa han
- Det passer meg fint, det er dit jeg vil hen.
De slynget seg om hverandre.
- Har du navn? spurte hun.
- Mistelkant, svarte han.
- Det er er et fint navn, sa hun.
- Hva heter du? spurte han.
- Jeg vil ikke si det, sa hun.
De var stille lenge.
- Hvis du vil kan du være Mistelkant du også, sa han.
- Deler du navnet ditt med meg? spurte hun, - hva må jeg gjøre til gjengjeld?
- Du må bare holde hånden min, når vi krysser Sinsenkrysset, sa han.
- Det går greit, sa hun.

Fra den dagen var de et vesen, som levde bak et navn, noen ganger forkledde de seg som mann, andre ganger som kvinne. De overrasket stadig med nye ansikter og nye kropper. Huset de bodde i hadde to utganger og to innganger, alt etter som hvem de var. Sengen de sovnet i, var aldri den samme som de våknet i.

- Er du lykkelig nå? spurte hin.
- Ja, svarte hin seg selv.

Hin gikk nedover gaten, den lignet dem begge.

*

Fredrik Hossmann