FREDRIK HOSSMANN

Etter flere lykkelige år i den samme gaten
flyttet du for deg selv
Lot meg være igjen alene
i fyrstikkhuset vi bygget av vår kjærlighet
Ga meg bensin å drikke
Tente fyrverkeriet i munnen min

I håp om å slukke flammene
vadet jeg ut i elven mellom oss
slik vi engang møttes
i et sprang over øyeblikket

Jeg økte mitt tempo, mens livet senket sitt
Vi skilte lag, slik dagen og natten forlater hverandre
og går hver sin vei i skumringen

Uten meg kjenner du ikke varmen, lo kulden
dro meg frem mellom kubbene,
kastet meg inn i bålet,
og raket meg siden ut som aske

Finn meg, ropte jeg og begynte å lete
Men jeg var sporløst forsvunnet
Alt som er tilbake:
den brennende elven
Og flammene som renner ned kinnet

*

Fredrik Hossmann