Archive for april 2007
Rall
Korallrev
Noen
korallrev
vokser
Noen oppstår
som korallrev
vokser
Noen oppstår
som korallrev,
vokser utenpå hverandre
Noen dikt oppstår
som korallrev, ordene
vokser utenpå hverandre
*
Martin Bull Gudmundsen
Blå
Det begynner da du finner en blå stripe på innsiden av mandarinskallet.
“Kommer du?” spør jeg.
“Hvor kommer vi fra?” svarer du.
Det er den dagen du låser døren åtte ganger før vi kjører.
Genseren er på vrangen og du stopper
på grønt lys uten å vite hvorfor.
Veiene er glatte. Radioen spiller Pink Floyd
baklengs. Av og til ser du deg over skulderen
for å forsikre deg om at den er der.
Du spør meg hvordan blå lukter og
jeg forteller om den vrange genseren og trafikklysene.
Du ler og snakker om mandariner
til jeg nikker,
til jeg sier at alt er som det skal være
til jeg innser at verden alltid har vært slik og du kniper
deg selv i armen.
Det er den dagen solen står opp klokken elleve og blå champagnebobler
bobler nedover. Du klemmer hånden min.
“Du lukter blå,” sier du og smiler.
Det er den dagen du kjører på full gass til girstangen knekker.
*
Rigmor Haga
kvinnen bak glassveggen
Å lese på leppene.
Å kysse et speil.
Å aldri rekke frem.
Å aldri kunne berøre.
Å aldri kunne spørre eller svare.
Å være uknuselig.
*
Odd Nordeide
I en drøm
Jeg holder deg
mot meg
lukker øynene og
kysser en
annen
*
Kine Berntsen
Nærhet
Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død
Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg
Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden
*
Stein Mehren
hjem
ta meg med hjem, sa jeg
hvor da? spurte hun
hjem til meg selv, sa jeg
hvis du viser meg veien, sa hun
javel, sa jeg
og fulgte henne
slik hun fulgte meg
vi skiltes
og gikk hver våre veier
vi møttes igjen foran en dør
her bor jeg, sa jeg
jeg også, svarte hun
*
Fredrik Hossmann
Kryssmann
Hvor er du nå?
Slentrende alpelue
i en drøm
ser jeg en albue
og en fløytespiss
deler arket
i 2 hestehaler
divider og kalkuler
med strøken pensel
Signaturen kan du velge selv
*
Gry Faye Fjeldberg
Skriv til meg om ensomhet, sa han
Det henger på oppslagstavlen, svarte hun
Du finner dem i underpunktene:
- gamle damer på hotelferie
- rødruss uten russeprofil
- korsangere på diskotek
Ja, men skriv til meg om ensomhetens mange ansikter, sa han
Bli med meg til dukkemakeren, svarte hun
Du finner ham i sentrum av maskene:
- porselensdukker
- dukker som henger i en tråd
- gipshodeskapninger
Jammen skriv til meg om essensen ved ensomheten, sa han
Den reisen kan vi nok aldri ta sammen,
svarte hun
*
Lisbeth Sunde
Foranstaltninger
Hugg ned de dovne
Verden blir flittig
Hugg ned de stygge
Verden blir vakker
Hugg narrene ned
Verden blir vis
Hugg ned de syke
Verden blir frisk
Hugg ned de sørgende
Verden blir munter
Hugg ned de gamle
Verden blir ung
Hogg fienden ned
Verden blir vennlig
Hugg ned de onde
Verden blir god
Erich Fried
*
…Med et tillegg av Øyvind Sand:
Hugg ned amatørene
Verden blir proff
*
Commentaires tirés de mon livre d´or
“Il y avait tant de soleil, tellement
tu sais
tu m’as trouvée
avec ton chant
brûlée de soleil et de baisers. Toi, qui voyage,
garde un petit baiser de moi
un baiser dansé
un baiser de vent
dans ton souffle
merci”
“Continus de voyager, de vivre et rencontrer. Musique, lecture, le bonheur est là! Merci.”
“Vous jouez très bien Monsieur !”
“Merci d’avoir libéré
nos voix, nos corps
uni nos énergies
l’espace d’un
moment magique.”
“Chant d’espoir, de libération, de fusion, et surtout d’écoute mutuelle si le dialogue était aussi simple le monde serait libre et happy … Merci.”
“Coucou ! Quelle rencontre magnifique que la nôtre ! Merci pour m’avoir fait faire mes premières notes de musique dans la rue. Je sais que nous nous reverrons souvent !”
“Les voix dansent, s’embrassent, fusionnent, se séparent, redeviennent un seul, redeviennent le feu. Et nos cœurs à l’écoute se laissent chavirer, submergés de chaleur. Merci de réchauffer nos ventres.”
“Merci pour cette “pause musicale”, c’est toujours agréable après le travail pour nos pauvres âmes fatiguées de l’agitation de Paris ! J’espère vous revoir tous les deux, en attendant, je vous souhaite une bonne continuation ! Aux artistes : une révérence !
Quel ravissement d’écouter attentivement l’union de deux voix sous un porche du Palais du Louvre. Merci pour ce moment empreint de sérénité.
*
Commentaires tirés de mon livre d´or. Avril 2007.
Buret er tomt, fuglen er fløyet
*
Fredrik Hossmann
Kurt Vonneguts rules for writing
Kurt Vonneguts eight rules for writing a short story.
1. Use the time of a total stranger in such a way that he or she will not feel the time was wasted.
2. Give the reader at least one character he or she can root for.
3. Every character should want something, even if it is only a glass of water.
4. Every sentence must do one of two things — reveal character or advance the action.
5. Start as close to the end as possible.
6. Be a sadist. No matter how sweet and innocent your leading characters, make awful things happen to them — in order that the reader may see what they are made of.
7. Write to please just one person. If you open a window and make love to the world, so to speak, your story will get pneumonia.
8. Give your readers as much information as possible as soon as possible. To heck with suspense. Readers should have such complete understanding of what is going on, where and why, that they could finish the story themselves, should cockroaches eat the last few pages.
*
Kurt Vonnegut, Bagombo Snuff Box: Uncollected Short Fiction,
porten
jeg står ved porten
skal jeg gå inn?
jeg går inn. på vei
ut ser jeg
meg stå ved porten
undre på om jeg skal gå inn
*
Fredrik Hossmann
Lied Vom Kindsein
Als das Kind Kind war,
ging es mit hängenden Armen,
wollte der Bach sei ein Fluß,
der Fluß sei ein Strom,
und diese Pfütze das Meer.
Als das Kind Kind war,
wußte es nicht, daß es Kind war,
alles war ihm beseelt,
und alle Seelen waren eins.
Als das Kind Kind war,
hatte es von nichts eine Meinung,
hatte keine Gewohnheit,
saß oft im Schneidersitz,
lief aus dem Stand,
hatte einen Wirbel im Haar
und machte kein Gesicht beim fotografieren.
Als das Kind Kind war,
war es die Zeit der folgenden Fragen:
Warum bin ich ich und warum nicht du?
Warum bin ich hier und warum nicht dort?
Wann begann die Zeit und wo endet der Raum?
Ist das Leben unter der Sonne nicht bloß ein Traum?
Ist was ich sehe und höre und rieche
nicht bloß der Schein einer Welt vor der Welt?
Gibt es tatsächlich das Böse und Leute,
die wirklich die Bösen sind?
Wie kann es sein, daß ich, der ich bin,
bevor ich wurde, nicht war,
und daß einmal ich, der ich bin,
nicht mehr der ich bin, sein werde?
Als das Kind Kind war,
würgte es am Spinat, an den Erbsen, am Milchreis,
und am gedünsteten Blumenkohl.
und ißt jetzt das alles und nicht nur zur Not.
Als das Kind Kind war,
erwachte es einmal in einem fremden Bett
und jetzt immer wieder,
erschienen ihm viele Menschen schön
und jetzt nur noch im Glücksfall,
stellte es sich klar ein Paradies vor
und kann es jetzt höchstens ahnen,
konnte es sich Nichts nicht denken
und schaudert heute davor.
Als das Kind Kind war,
spielte es mit Begeisterung
und jetzt, so ganz bei der Sache wie damals, nur noch,
wenn diese Sache seine Arbeit ist.
Als das Kind Kind war,
genügten ihm als Nahrung Apfel, Brot,
und so ist es immer noch.
Als das Kind Kind war,
fielen ihm die Beeren wie nur Beeren in die Hand
und jetzt immer noch,
machten ihm die frischen Walnüsse eine rauhe Zunge
und jetzt immer noch,
hatte es auf jedem Berg
die Sehnsucht nach dem immer höheren Berg,
und in jeden Stadt
die Sehnsucht nach der noch größeren Stadt,
und das ist immer noch so,
griff im Wipfel eines Baums nach dem Kirschen in einemHochgefühl
wie auch heute noch,
eine Scheu vor jedem Fremden
und hat sie immer noch,
wartete es auf den ersten Schnee,
und wartet so immer noch.
Als das Kind Kind war,
warf es einen Stock als Lanze gegen den Baum,
und sie zittert da heute noch.
*
Peter Handke
Kurt Vonnegut: In his own words
Being a Humanist means trying to behave decently without expectation of rewards or punishment after you are dead.
*
If I should ever die, God forbid, let this be my epitaph:
THE ONLY PROOF HE NEEDED
FOR THE EXISTENCE OF GOD
WAS MUSIC
*
A purpose of human life, no matter who is controlling it, is to love whoever is around to be loved.
*
Take Care of the People, and God Almighty Will Take Care of Himself.
*
We are what we pretend to be, so we must be careful what we pretend to be. Sometimes misquoted as: Be careful what you pretend to be because you are what you pretend to be.
*
So it goes.
Recurring statement throughout the novel, based on what Tralfamadorians say whenever someone or something dies.
*
Everything was beautiful, and nothing hurt.
*
I still believe that peace and plenty and happiness can be worked out some way. I am a fool.
*
Kurt Vonnegut