bilhjulet plasker mot bryggekanten
plastflasken flyter sin egen vei
et speilbilde i vannet
speiles i meg, vinker til meg
og uten egen vilje vinkes jeg tilbake
hav danser med himmel
månen forsvinner bak en sky
mørket åpner seg opp og slipper meg fri
Jeg er en del av deg
du ennå ikke kjenner
Du er en del av meg
som har funnet veien hjem
Vi er hverandre
i hverandre
*
Fredrik Hossmann
Denne natten kan da ikke vare evig, sier hun, i morgen stiger solen som alltid før. Men vi har sluttet å høre på henne. Vi hutrer rundt bålet og vet at denne natten tar aldri slutt. Vi forteller hverandre historier og synger våre sanger. Vi er trøtte og vil sove, men ingen av oss vil sovne. Det er ingen morgendag å våkne opp til. Snart er bålet brent ned og vi klynger oss sammen for å holde varmen litt lenger.
Rart å tenke på at sola gikk ned for aller siste gang i går.
Rart å tenke på at den aldri kommer tilbake.
Over oss er stjernene og under oss er jorda som blir kaldere og kaldere og kaldere.
Snart er det ikke mer mat. Snart er det ikke mer drikke.
Bålet blir mindre. Vi flytter oss nærmere. Det er ingenting vi kan gjøre. Det er ingen flere sanger og alle historiene er forlengst fortalt.
Bare tausheten og tomheten er tilbake.
*
Fredrik Hossmann
alt som holdt meg nede
kastet jeg fra meg
jeg prøvde å fly uten vinger
vinger er ikke nok for å fly
men de hjelper
hvis du virkelig kan fly
trenger du dem ikke
*
Fredrik Hossmann
I den timen gull og bly går hver sin vei - når du veies på kjærlighetens vekt og du finnes for lett eller tung. I den timen når kropp og sjel skiller lag og du og deg ikke lenger er den samme. I den timen når masken rives av deg og natten står naken foran deg.
I den gylne timen når dine barn, både de fødte og de ufødte skal dømme deg. I den gylne timen som venter alle et eller annet sted på veien. I den gylne timen når du dømmes til å vandre videre, eller du endelig får lov til å vende hjem.
Hele mitt liv, en lengsel etter å komme hjem.
*
Fredrik Hossmann
There is nothing fiercer than the failed artist. The energy remains, but having no outlet, it implodes in a great black fart of rage which smokes up all the inner windows of the soul.
*
Erica Jong
hun gikk om bord i båten
hun så seg ikke tilbake
hun klemte kåpen tett om seg
det var ingenting mer å si
det var ingenting som ikke var prøvet
han løp gjennom haven
med et eple i hver hånd
bare for å se at hun ikke var der
det var ingen som kunne ta imot
det han hadde å gi
hun balanserer et egg i hånden
hun danser som i sakte film
i sitt fjerne indre hører hun stemmen hans
”hvis du trenger noen å stole på
kan du jo begynne med deg selv”
han ligger på en sten ved stranden
solen glimter i grønne bølger
i sitt indre fjerne hører han stemmen hennes
”hvis du trenger noen å elske
kan du jo begynne med deg selv”
han og hun
hun og han
de ble aldri et vi
uten i nettopp dette:
i å ikke bli et vi
*
Fredrik Hossmann
Enda vi tente alle lys var det fortsatt mørkt inne i oss. Enda vi skrek så høyt vi kunne var det fortsatt stille. Det ble lyst ennå satt vi der i mørket. Det ble morgen ennå var natten i oss.
*
Fredrik Hossmann
steiler voldsomt
knegger rastløs storm
rytter lar seg ri
ve med
En flenge i tiden
*
Fredrik Hossmann
Jeg takker deg
for at du tilgir meg
Jeg tilgir deg
for at du ikke takker meg
*
Fredrik Hossmann
vandrer en naken kvinne.
Knuste flasker ligger gjemt i sanden,
men hun bryr seg ikke. Går bare videre.
Bølgene vasker føttene hennes.
Noen ganger er jeg den kvinnen.
Noen ganger er jeg mannen hun etterlot.
Noen ganger er jeg stranden hun går på.
Noen ganger er jeg den knuste flasken gjemt i sanden.
Men det meste av tiden…
Det meste av tiden er jeg en av bølgene
som vasker hennes føtter.
*
Fredrik Hossmann
Den første mann satt sammen med den første kvinne. De holdt hverandres hender. Når han så inn i hennes øyne, visste han ikke hva han skulle si. Så han rettet blikket mot nattehimmelen over dem – den var full av stjerner.
Mannen begynte å snakke. Det ene ordet grep det andre, og ordene ble til mennesker og dyr, til fortellinger og eventyr. Alt som han fortalte, glemte han i samme øyeblikk, men kvinnen beholdt historiene i sitt hjerte.
Hver kveld satt de sammen. Han fortalte og hun lyttet, og kroppene deres vokste sammen med ordene.
Etter hvert ble som barna deres ble født fortalte hun dem historiene videre. I hennes munn ble bildene rikere, menneskene og dyrene mer levende – et hav av ord og fortellinger fikk de å vokse opp i.
En gang, mens moren fortalte barna et eventyr, kom mannen forbi. Han stoppet og lyttet til eventyret – og det neste – og det neste.
Senere når mannen og kvinnen satt sammen – slik de engang hadde gjort – og mannen spurte om hun ikke kunne fortelle mer for ham. Så hun fortalte. Historie etter historie. Noen korte, noen lange – noen morsomme og noen triste.
Da hun endelig var ferdig, tiet mannen lenge mens de så opp i stjernehimmelen sammen.
– Hvordan, spurte han henne endelig, – hvordan er det at du kjenner alle disse historiene?
*
Fredrik Hossmann
Stadig oftere møter du ham i døren om kvelden
Før du legger deg, når du kryper inn under dynen til din kjære
Han smiler redd, strekker hånden ut, men du unngår berøringen
Balansen er ikke lenger i din favør
Han legger seg inntil deg, slik du ligger inntil henne
omfavner han henne med dine hender
Og når hun tar imot kjærtegnene er det ikke henne,
men hun i henne som slipper taket
i håp om at denne gangen skal
lyset danse i skyggen,
vannet renne fra kilden
og dere finne veien hjem
*
Fredrik Hossmann
For years Lanois and fellow traveler Brian Eno have collaborated and produced a mindset and canon that goes to the core of the creative process. The central catalyst they established with each other early on is “Whatever I say, you agree and whatever you say, I agree.” Eno points out that nothing then stands in the way of getting on with the creative process. Once underway, magic eventually unfolds.
*
